Alvens pedagogiske fagblogg er ment som et supplement til Alvens egen nettside.

29. oktober 2010

Hvorfor gråter Jeppe?


En barnehageassistents fortelling – apropos pedagogers innlemmelse av assistenter i planleggingen av avdelingens gjøre og laden –



Da jeg begynte som ny i barnehagen var det alltid en gutt som gråt. Uansett hvor jeg var eller hva vi gjorde, hørte jeg at han gråt. ”Hvorfor gråter Jeppe?” lurte jeg, og spurte jeg de andre. ”Nei, han bare gråter han. Har alltid gjort det. Han gråt bestandig da han var på småbarnsavdelingen også.”

Jeg tenkte at det måtte da være en grunn for at han gråter? Barn gråter da ikke alltid uten grunn?

Jeg begynte å observere litt for meg selv, og da jeg hadde fulgt med ham litt kunne jeg snakke med ham når jeg så at det ikke hadde skjedd noen store ting som det var ”nødvendig” å gråte for. Jeg sa det til ham: ”Nå skal vi gå tur. Det trenger du ikke gråte for. Vi skal gå sammen. Du kan gå sammen med meg. Det går bra. Dette klarer du fint!”

Jeg fortsatte å ”passe ham opp” så å si. Jeg passet på å snakke med ham om hva som skjedde, hva vi skulle gjøre og hva han kunne gjøre hvis han ble sliten og slike ting. For eksempel tilbød jeg at han kunne sitte på fanget og hvile seg hos meg når vi kom tilbake fra tur.

Etter en stund med dette, jeg husker ikke helt hvor lang tid det tok, så begynte alle å merke at Jeppe gråt mindre. Det hendte rett som det var at han lo og virket fornøyd, noe som de ansatte ikke hadde opplevd med han før.

Styreren har lagt merke til at Jeppe har forandret seg. Nå er han som de andre barna. Ja, det hender selvfølgelig at han gråter og blir litt fort motløs, men når vi forklarer for ham at nå er det sånn eller slik, så godtar han det og så stopper han å gråte.


Denne solskinnshistorien fikk jeg fortalt av en barnehageassistent, og jeg tror ikke den er enestående, men den er uvurderlig for lille Jeppe! Denne assistenten gjorde noe som alle vi voksne er ment å skulle gjøre: vise empati overfor barn. Og empati - har jeg lært - handler ikke bare om kjenne medfølelse, men å vise (= handle ut i fra) medfølelse.

17. august 2010

Begeistring i jobben!

Jeg lar meg lett begeistre, og jeg har verdens beste jobb akkurat nå:

Jeg ringer rundt og reiser rundt til barnehager og tilbyr mine tjenester. Opplever jeg mye spennende og blir jeg godt mottatt? Ja, gjett om! Det er utrolig gøy og flott å få komme til en barnehage, du blir alltid møtt av små og store med nysgjerrige øyne og som gjerne deler med deg det de er interessert i. Bedre situasjon finnes ikke etter min mening.

Hvem er jeg? Jeg er Kari Anna som representerer virksomheten Alven. Alven setter ingen grenser for læring, men har ståltro (er det noe som heter det egentlig?) på andre menneskers evne til å utvikle sine egne ressurser, og det gis det bevis på hver dag.

Jeg blir så stolt av min egen faggruppe når jeg er i oppdrag for Alven. "Hele verden" burde få høre og vite hvor mye flott som skjer rundt om i barnehager, hvor stolte barnehagestyrere er over "sin" barnehage og over sine ansatte. Hvor mye arbeid som legges ned i barnehagene - ikke økonomisk gevinst som trekkes ut - og hvor dedikerte de ansatte er i forhold til ønsket om å gjøre en god jobb.

Jeg sier ikke at det dermed bare er halleluja rundt omkring; men viljen, ønsket og fokuset hos barnehagestyrere og barnehageansatte er at barna som går i barnehagen, og deres foreldrene, skal ha en god og trygg hverdag.



Noen suksessfortellinger fra barnehagevirkeligheten:

I Kjeldås barnehage i Sande, som jeg besøkte i dag, får de til å praktisere utveksling av assistenter til andre barnehager. Tenk hva det gjør med motivasjon og inspirasjon hos de! Når det gjelder pedagogene samarbeider Velle barnehagene seg i melllom, og får mye informasjon om andres drift på den måten. De er med andre ord opptatt av fleksibilitet. Det skal litt kabal, godvilje og ekstra innsats av styrer Kari Mette for å få det til, men hun får det til med et vellykket resultat. Ikke nok med at det kommer Kjeldås barnehages ansatte tilgode, men det inspirerer naturlignok også de barnehagene som får besøk. Når man får hospitanter må man skjerpe seg, og kanskje får man også nyttige innspill som man vil utvikle seg videre på. En vinn-vinn situasjon, med andre ord :-)

I Galleberg Barnehage i Sande, har styrer Ellen tilleggsutdannelse master i NLP coaching. Dette klarer hun å videreføre aktivt til sine pedagoger. Sammen har de en plan om at pedagogene i neste omgang fører denne kunnskapen videre til sine assistenter. Det er en stor ekstra innsats som skal til for å gjennomføre dette; for styrer, men også for pedagogene. Det innebærer blant annet at de har alle sine møter på kveldstid. Men selvfølgelig skaper det begeistring å få lov lære coaching, og det på sin egen arbeidsplass. Ekstra læring blir det når man får mulighet til å videreføre det man selv lærer :-)

I Holmestrand kommune finnes Møllerdammen Naturbarnehage, som eies og drives av styrer Renate. Jeg må få lov å si at Renate var en suveren barnevakt for mine barn helt fra hun var 13 åring, og jeg er veldig stolt av henne også i dag. Hun leder personalet sitt med stø og kjærlig hånd. Hun er seg bevisst hvilket ansvar hun har, og hun er som mange styrere med henne svært stolt av de ansatte. En av de spennende tingene hun har fått igjennom er å kåre 'Årets ansatt' blant sitt personalet. Dette vakte ikke udelt begeistring første året, men Renate hadde en bestemt intensjon, og da kåringen fant sted ble det gledestårer og en stolt ansatt som tok imot prisen. Det skal nevnes at det er de ansatte selv som får i oppdrag å bestemme kriteriene, samt gi stemme til den de mener fortjener prisen.

Den siste barnehagen som omtales i denne omgang er KAVI barnehagene, Grevlingen og Barken, i Sande. Der har Alven et spennende og godt samarbeid med styrer Bente og hennes ansatte, som ikke er redde for å kaste seg utpå nye metoder for å bli enda bedre i å kommunisere med barn. Vi er litt i startgropa enda, men det blir kanskje første barnehagen i landet som starter med m-læring; læring og veiledning per mobil/sms. Siden dette er ganske nytt holder Alven denne metoden litt tett til "brystet" enda, men lover å komme tilbake til mer utfyllende beskrivelse av den etterhvert. Det gleder vi oss til, og er vel ganske sikre på at det skal bli en suksess :-)

Hvis du har lyst å vite litt mer om hva det innebærer det som jeg har fortalt fra de forskjellige barnehagene her, er jeg ganske sikker på at de mer enn gjerne forteller om det til deg hvis du tar en telefon eller sender en mail.


Jeg hører mer enn gjerne fra din barnehage også: Fortell! Fortell!


9. juli 2010

Hva kan vi leke om sommeren?

LEKETIPS 3 - morsomst hvis dere er minst 5 stykker :-)

Vi lekte masse hjemme hos oss da jeg var liten. Vi er seks søsken, og med to lekne foreldre med ditto lekne venner og familie var det alltid mye moro og latter :-)

Håper du også får det gøy med denne, eller med noen av de andre leketipsene som det står om denne bloggen. Fortell meg gjerne hvordan det gikk!

HATTELEKEN

Dette trenger dere
  1. caps'er, sommerhatter og snåle luer til alle (minus èn) 
  2. stoler og krakker til alle (minus én, for den som skal styre musikken)
  3. morsom musikk
Slik gjør dere
Alle sitter med hver sin hatt/lue/caps (minus èn) - dess snålere utseende dess morsommere - musikken settes på.
Mens musikken går skal dere ta hatten/lua/caps'en til sidemann og sette på hodet.

Det spiller ingen rolle om du allerede har noe på hodet fra før; her er det om å gjøre å sikre seg!
Det er sidemannen på andre siden av deg som skal sørge for å ta fra deg.

Dere bestemmer selv fra hvilken sidemann dere tar fra, men alle må naturligvis ta fra samme side :-)


Når noen går ut av leken
Når musikken stanser må den som ikke har noe på hodet ut av leken...
Dere trenger ikke kjøre musikken så lenge om gangen før den stanser.

Spennende å variere tiden som musikken går også.


Alternativer
Jeg har gjerne gjort det slik at den som går ut av leken får styre musikken, og den som styrte musikken først får lov å være med å bytte hodeplagg.

Og selvfølgelig er denne leken like gøy å gjøre inne om vinteren :)

Når det bare er én igjen med hatt har denne vunnet - LYKKE TIL!

Har DU kanskje et tips eller fler til meg? Fortell gjerne om de her!

2. juli 2010

LEKETIPS 2

















Du har sett og opplevd hvordan barn går ut og inn av roller? Med litt øvelse kan du lett gjøre det samme :-) Veldig morsomt! Du bare tar...

Du bare tar en tilfeldig ting (en rekvisitt som det heter på drama-/teaterfagspråket) som ligger i nærheten av deg og setter det på hodet, ser deg i speilet... og vips så er du faktisk ikke deg, men for eksempel et troll! Snilt troll? Farlig troll? Mystisk troll? Redd troll? ... Det må du spørre speilbilde om!

Det er selvfølgelig mye lettere å komme i denne tøysemodusen hvis du er sammen med ett eller flere barn som gjør det samme. De inspirerer deg til å slappe av og utfolde deg :-) Finn noe rart å ha rundt deg eller på hodet, det er lettest. Gøyest er det hvis dere har samlet noe i en kurv eller en stor veske. Disse tilsynelatende enkle tingene eller plaggene blir til spennende rekvisitter og kostymer i leken.

Speil - eller et vindu man kan se seg i - er viktig i denne sammenhengen; da får du nemlig hilst på din nye rollefigur... og plutselig kommer det en stemme og et kroppspråk fram, som du ikke har hørt eller sett før. Oiii - tøft :-)

Bare hold på så lenge som du føler for, noen ganger vil rollefiguren avslutte tidlig, mens andre ganger kan den virkelig ta av!

Foranledningen til dette bilde var at jeg ristet noen tepper og et sitteunderlag av langhåret sau. Plutselig havnet denne skinnlappen på hodet mitt, og jammen dukket det opp et muntert troll. Jeg har også opplevd å være i skogen med barnehagebarn, og der innimellom store steiner og mose ble jeg forvandlet til et skogstroll som spiser barnehagebarn. Skrekk og gru så mye fryd og løping det ble, men trollet ble ønsket fram flere ganger av de samme barna som stod i fare for å bli "spist"!
Et nydelig silketørkle førte en gang "Den indiske damen" inn i meg, og en annen gang var et par 50talls solbriller det som skulle til for at jeg fikk en rollefigur som snakket gebrokkent amerikansk-norsk... Mye kan skje med deg hvis du bare slipper det til :-)

28. juni 2010

Hvor tolerant skal man være i forhold til barn?


Dette er et veldig generelt spørsmål, men det jeg skal ta for meg i innlegget er en helt konkret opplevelse. Jeg lurte på hvilken overskrift jeg skulle sette på dette blogginnlegget.

Jeg funderte litt på disse:
Når er det greit at barn forstyrrer? Kan barn forstyrre? Forstyrrer barn? I denne omgang mener jeg i betydningen at, eller om, de høres? For noen er kanskje dette kontroversielle spørsmål, eller gammeldagse spørsmål. I dagens virkelighet er det nok minst provoserende å stille spørsmål om barn trenger veiledning, men overskriften jeg landet på ble altså om hvor tolerant man skal være.

Sett at du kommer inn i en togkupé. Du er sliten etter et jobboppdrag, eller hva som helst. Du har bestilt plass i komfortvogn, i tillegg til at du også har betalt ekstra for dette. Du har tilgang til nettet og har tenkt å roe kvelden ned med litt surfing, eller få notert noen refleksjoner fra dagen før de går i glemmeboka.

I komfortvogna er det stille, bortsett fra en pappa med sitt barn i barnehagealder som høres ganske godt. Barnet leker, prater med seg selv, litt med pappaen og litt med de som sitter rundt. Du kan ikke høre noe annet enn stemmen fra barnet, enten fordi de voksne prater lavt eller fordi de ikke gir barnet respons. Det er tydelig at barnet har det bra, det leker rollelek med lekene sine, men stemmevolumet er høyt.

Dette pågår en halv time. Du prøver tenke på at snart blir det nok stillere, men kan samtidig ikke helt la være å tenke på at de fleste som sitter i samme kupé som deg skal sitte der en fire-fem timer. Barnet fortsetter sin høylytte lek enda en halv time, og enda en halvtime til. Da først går lekestemmen ned i volum.

Etter halvannen time er det fortsatt ingen andre som du kan høre i kupéen bortsett fra barnet med sin høytlytte lekestemme. Du har heller ikke registrert at pappaen har kommet med en eneste veiledning til barnet i forhold til stemmebruk.

Jeg mener barn kan veiledes, men det skal være en klar intensjon med det. Intensjonen bør være til barnets fordel. Kan det være til barns fordel å få veiledning på stemmebruk i noen sammenhenger? De fleste har sikkert hørt uttrykket inne-stemme og ute-stemme fra barnehagen. Når det gjelder denne togkupésettingen mener jeg at det på sikt vil være til barnets fordel å få veiledning på stemmevolumet.

Hva kan grunnen være til at barn eventuelt ikke får veiledning av sine foreldre i enkelte situasjoner? Jeg vet at noen har en tanke om barnet som et fritt og godt vesen, som skal få vokse opp med et godt selvverd. Flott! Men ingen lever opp uten å bli påvirket av – eller påvirke – sine omgivelser. Heller ikke uskyldige barn. Om man er redd for at barnet skal miste noe av sin selvfølelse ved å få veiledning er mitt råd at man først kommenterer – vi pedagoger liker å kalle det benevner – det barnet gjør som er flott, hyggelig, bra. Deretter kan man utvide barnets tankeverden med snakke om de andre menneskene som finnes i samfunnet, og at de også fortjener å ha det bra.

I denne historien snakker vi om at barnet var en flink leker. Hvis den voksne som er sammen med barnet ønsker å veilede, men samtidig være forsiktig, kan han si noe sånt som at: ”Det ser ut som du og lekene har det fint. Det høres ut som dere har det gøy, men jeg tror det er noen som sitter her på toget som ønsker å ha det rolig. Da kan du og jeg bruke sånn hviskestemme og likevel ha det fint.”

Jeg mener det er ingenting i veien for at barnet får denne oppfordringen flere ganger, men med en vennlig stemme. Helt til den voksne tenker at situasjonen er tilfredsstillende både for de andre i kupéen og for barnet.  Hva er barnets fordel ved dette? Barnet lærer å ta hensyn, samtidig som det ikke blir kuet. Barnet lærer empati, som ikke bare handler om å føle med noen, men det handler om å handle; å gjøre noe i forhold til det man føler for andre. I neste omgang vil barnets fordel være at det vil bli møtt med en sosial aksept for sin evne til å vise hensyn, og det vil selv ha større sjanse for å bli møtt med hensynsfullhet.

Hva mener du? Trenger barn veiledning; og i tilfelle når og hvordan? Eller er det greit at et barn (eller flere) uttrykker seg helt fritt; hvor som helst og når som helst? Hvor går grensen; og hvem skal i tilfelle sette den?

22. juni 2010

LEKETIPS



Foreldremanualen skriver om Ikea som har startet et prosjekt de kaller for 'Playreport'. Prosjektet går ut på å finne ut hvor mye barn og voksne leker sammen. Interessant! Undersøkelsen viser at barna heller vil leke med voksne enn å se på TV. De voksne synes at leken bør være lærerik, mens barna synes det er viktigst at leken er gøy :-)

Klart barn vil leke fordi det er gøy! Vi voksne må bare la vær' å tenke på at alt skal være så "produktivt" hele tiden; så får vi det moro vi også :-) Men så er det det at mange voksne synes det er vanskelig å leke; de har glemt hvordan det var å leke...

MITT LEKETIPS TIL VOKSNE
SOM HAR GLEMT HVORDAN MAN LEKER:
Kom i lekemodus ved å gå rundt omkring i stua, kjøkkenet og andre rom, sammen med barnet ditt - og gjerne med en annen voksen (ekstra moro!) - pek på forskjellige ting; som ei lampe, et bord, en avis, osv., men benevn det med noe annet enn det det er. Jo villere, dess bedre; tyrefekter, giraff, fossefall, regnvær, osv.
Dette er en kjent dramaøvelse for å kople ut litt av styringen i venstre hjernehalvdel (den "fornuftige") til fordel for den høyre hjernehalvdel (den "kreative"), og slik sette i gang en kreativ prosess inni oss. Det funker; bare prøv! Å leke er å kunne være kreativ mer enn man er fornuftig :-)
Lek er .. et grensefenomen til en rekke andre menneskelige aktiviteter. Og på sin egen lekne måte, førsøker leke å unnslippe å bli fanget inn av en definisjon. (Erik Erikson)

17. juni 2010

Eksplosive barn

(min egen oppsummering av boka)

Ross W. Greene, Pedagogisk Forum 2005.

(ISBN 82-7391-122-5)


Barn preget av problematferd som raseriutbrudd, impulsivitet, svingende humør og verbal og fysisk aggressivitet trenger hjelp. Det skjønner vi alle. Men hvordan skal vi hjelpe for at barnet skal få mest mulig nytte av hjelpen? Hvordan kan foreldre og andre gi barn som trenger det den optimale hjelpen?




I. Ikke-fleksible og eksplosive barn
II. Grunnleggende ferdigheter
III. Voksne som hjelpere – kontra som fiender
IV. Brukervennlig miljø
V. Kurvmodellen


I. Ikke-fleksible barn og eksplosive barn

- også kalt barn med lav frustrasjonstoleranse -

Evne til fleksibilitet og evne til å takle frustrasjoner er ikke en selvfølge hos barn. Vi tar mange ganger for gitt at alle barn er like når det gjelder slike ferdigheter. Denne misforståelsen gjør at mange voksne tror at ikke-fleksible og eksplosive barn ikke vil oppføre seg ordentlig og ikke vil håndtere frustrasjonene sine på en akseptabel måte. Slik forholder det seg altså ikke, i følge Dr. Greene (61).

Hva kan årsaken til være?

- Vanskelig temperament.
- Sviktende eksekutive (utførende) funksjoner.
- Sviktende evne til sosialt samspill.
- Ikke-verbale lærevansker = kan snakke ”godt for seg”, men får problemer når noe skal utføres/vansker fra ord til handling. Har også ofte dårlig forståelse for sosialt samspill.
- Mangelfull sensorisk integrasjon = dårlig evne til å bearbeide og samordne sanseinntrykk.

II. Grunnleggende ferdigheter

Manglende tankemessige og språklige ferdigheter skaper frustrasjoner. Dr. Greene snakker om å gi barnet et kognitivt kart som kan hjelpe det å ta i bruk nye ord og begreper. Det sier seg selv at den som ikke har godt grep på å omsette følelser til ord - via tankene - får problemer når selv ”små” frustrasjoner fører til store ”eksplosjoner”. Disse barna har konstante utfordringer med omgivelsene, men ikke minst med seg selv. Det er slitsomt å oppleve at både en selv og omgivelsene er uforståelige.

Kognitive kart

Et kognitivt kart er et slags mentalt manuskript som kan hjelpe barnet til å tenke klarere og bevare roen i situasjoner som ellers ville fått det til å opptre irrasjonelt eller fått det til å eksplodere (180). Gi barna ord for å uttrykke frustrasjonen; som ”jeg kan ikke snakke om det nå”, ”jeg har det ikke bra”, ”jeg vet ikke hvordan dette kan løses”, ”jeg trenger hjelp” (182).

Tre følelser som det er naturlig for barn å forholde seg til er glad, lei seg, frustrert.

Det er selvfølgelig ikke nok å gi barnet ordene, eller å snakke med det når alt har roet seg. Utfordringen er å veilede/hjelpe barnet til å hente fram ordene i begynnelsen av frustrasjonen.
Det er heller ikke alltid at barnet selv forstår at det er frustrert, slitne, sultne eller lei seg. De voksne må tolke for det ved for eksempel å si: ”nå ser det ut som du ikke har det så bra/greit, er det noe jeg eller noen andre kan gjøre/hjelpe deg med for at du skal få det bedre?”

III. Voksne som hjelpere – kontra som fiender

Mål nummer to: Vi skal kunne tenke klart i frustrerende situasjoner. Mål nummer ett: Vi skal kunne beholde roen slik at vi kan oppnå mål nummer to (46).

Barn reagerer mer positivt på voksne som de ser på som hjelpere enn som fiender. Et ikke-fleksibelt og eksplosivt barn trenger å møte en voksen som beholder roen og oversikten når barnet mister begge deler. For at voksne skal kunne være et ikke-fleksibelt barn sin allierte må en vesentlig holdning på plass: man må legge til side forestillingen om at barnet er umotivert. Man må ha klart for seg at alle mennesker – også de yngste - har et iboende ønske om å være god, om å være et hyggelig og samspillende medmenneske. For noen er det imidlertid, av ulike årsaker, vanskeligere å oppfylle dette enn for andre.

IV. Brukervennlig miljø

Et brukervennligere miljø bør ha gjort verden til et litt lettere sted å leve i for et barn med nedsatt evne til fleksibilitet og frustrasjonstoleranse. Det bør også ha gjort det mulig å lære barnet hvordan det kan tenke når det blir frustrert, og hvordan det kan holde seg tilstrekkelig samlet til å kunne tenke (179).

Et brukervennlig miljø lar hensynet til brukeren gå foran hensynet til den/de (her: de voksne) som skal betjene/legge til rette for brukeren. Det betinger at de voksne har kunnskap om og forstår hvilke utfordringer og vansker brukeren (her: barnet) har. For eksempel er det viktig at de krav og forventninger som barnet møtes med er noenlunde samstemte for alle de voksne som er i kommunikasjon med dette barnet. I barnehagen gjelder disse alle: studenter, vikarer, assistenter, pedagoger, styrer, og voksne på eventuelt andre avdelinger (min anmerkning).

Et brukervennlig miljø innebærer også at de voksne lager seg realistiske forventninger til det ikke-fleksible og eksplosive barnet. (Mer om dette i neste punkt.)

V. Kurvmodellen 

Dr. Greene sier at: Den måten du oppfatter og forstår barnets manglende fleksibilitet og eksplosivitet på, henger til sjuende og sist nøye sammen med hvordan du reagerer på barnets atferd. Dersom du reagerer på barnet ditt med selv å bli lite fleksibel, og i tillegg sint, kommer barnet sannsynligvis til å få utbrudd enda oftere i framtiden (127).

Dr. Greene innfører det han kaller kurvmodellen, og gir oss tre mål som er avgjørende for om vi klarer å hjelpe det eksplosive og ikke-fleksible barnet:

Kurv A. Hold fast ved de voksne som autoritetsfigurer.
Kurv B. Lær ditt barn ferdighetene fleksibilitet og frustrasjonstoleranse - Denne er viktigst!
Kurv C. Vit hva som er ditt barns begrensninger.

Vi kan tenke oss barnets atferd gruppert i disse ulike kurvene som kan si oss noe om hvordan vi bør forholde oss til den gitte atferden.

Kurv A er atferd i kategorien ”dette kan skade andre mennesker, eventuelt gjøre stor materiell skade”: da må vi som voksne gripe inn og stanse utbruddet selv om det kan føre til langvarig sinne hos barnet, fordi det er et sikkerhetsspørsmål. Men – som Dr. Greene påpeker – det er faktisk svært sjelden at dette er aktuelt. Mest sannsynlig er det en annen grunn enn sikkerhet som har forårsaket utbruddet.

Kurv B er ”kurven” hvor vi som oftest skal ”putte atferden oppi”: her er det setningen å finne en løsning kommer inn i bildet. Vår oppgave er å lære barnet til å finne en løsning når noe begynner å bli vanskelig. Da trenger barnet at vi opptrer med vennlighet, forståelse og eventuelt gode forslag til løsning på situasjonen som barnet befinner seg i.
Barnet trenger lang tid til å trene seg på å bli mer fleksibel og mindre eksplosiv, og vi som er voksne må være tålmodige, tålmodige. Trening og samtale bør også foregå i rolige og avslappende stunder (135).

Kurv B handler altså om situasjoner hvor voksne kan hjelpe barnet til å finne en løsning før barnet blir så frustrert at det mister grepet på både situasjonen og seg selv.

Kurv C er type atferd som før var viktig, men som nå bør overses. Det ikke-fleksible og eksplosive barnet har mange begrensninger og derfor er det viktig at vi prioriterer hva det må jobbes med og hva som vi må ”la gå”. Det er ikke urettferdig at dette barnet får andre grenser enn andre barn, da de uansett ikke kan sidestilles i atferd og væremåte for øvrig. Kravene vi som voksne stiller vil alltid være forskjellige til ulike barn, på grunn av deres ulike behov.

Et ikke-fleksibelt og eksplosivt barn trenger voksne som (216):

a) skaffer seg en genuin forståelse av de faktorene som ligger bakom barnets vansker.
b) blir litt forstandigere med tanke på de kravene de stiller barna ovenfor.
c) på forhånd identifiserer de situasjonene som vanligvis og oftest fører til utbrudd.
d) blir flinkere til å registrere når varsellampene lyser for så å handle raskt.
e) ikke legger så mye vekt på (tar personlig) det som skjer når det ”koker over” for barnet.
f) lærer seg å forstå hvordan de selv faktisk kan nøre opp under frustrasjon og utbrudd.
g) skaffer seg et realistisk bilde av hvem barnet er og hva det kan bli.

Avslutning

Dr. Greene har arbeidet med kognitiv atferdpsykologi ved en barnepsykiatriskmedisinsk (Pediatric Psychopharmacology) avdeling ved Massachusetts General Hospital. Han er også assisterende professor i klinisk psykologi ved den psykiatriske avdelingen ved Harvard Medical School.

7. juni 2010

Reggio Children

Fagbokforlaget har inngått samarbeid med organisasjonen Reggio Children i byen Reggio Emilia i Nord-Italia og den norske Reggio-kontakten, Kari Carlsen. Dette samarbeidet innebærer oversettelse av en rekke bøker. 

Reggio Emilia pedagogikken har slått ann over hele verden, også i Norge og også i mitt hjerte :-) Jeg møtte denne pedagogikken for første gang da jeg gikk på Høgskolen i Vestfold (i overgangen 90 til 00-tallet :-)), og tok førskolelærerutdanning i voksen alder.

Den grunnleggende filosofien (til Loris Malaguzzi) er at barn lærer gjennom å konstruere sin egen kunnskap i samhandling med andre barn, omgivelsene sine, og kompetente, nysgjerrige voksne. Barnet har alle muligheter for utvikling boende i seg. Pedagogens rolle er å legge til rette for mest mulig utvikling, la barnet få mulighet til å utforske og tolke omgivelsene.

Min kollokviegruppe på lærerhøgskolen reiste blant annet til Stockholm og Reggio Emilia instituttet, pluss besøkte Reggio Emilia barnehager der. Dette var før den store bølgen om barns medvirkning kom på dagsorden i norske barnehager, men helt klart har pedagogikken fra blant annet Reggio Emilia påvirket oss trauste (?) norske pedagoger til å nyansere "vår" pedagogikk. Heldigvis!

Min opplevelse av å være pedagog blir meningsfull når barnets egne interesser, evner og muligheter står i sentrum for hvordan vi - barnet og jeg - skal jobbe sammen for barnets utvikling og framtid. Reggio Emilia pedagogikken legger til rette for dette med sin respekt for "barnets hundre språk".


Norsk Reggionettverk drives av ansatte ved Høgskolen i Telemark.

24. mai 2010

Bokomtale




Jeg har krysset av for å gjøre bokomtaler av barnebøker, men dette er ingen barnebok. Derimot er det en bok om hvordan en ung ungdom – et stort barn – har det som kommer til England som flyktning. Jeg har skrevet bokomtalen ut i fra at jeg ønsket å ha barnets perspektiv med meg, selv om jeg synes dette er en voksen bok.



På bokomslaget står det at dette er ”en bragd av en fortelling”; jeg er så veldig enig. Little Bee er voldsom på en stillferdig måte; den braverer ikke, og maler ikke ut sine skrekkelige scener, men forteller hvordan verden er for noen som lever langt fra min verden.  Min tanke er at jeg – som lever i mitt trygge og ”siviliserte” liv – ikke ønsker å få trykt opp i fjeset en så grotesk verden som beskrives her, men dessverre – for de det gjelder – er stoffet troverdig. Det at fortellingen er troverdig kommer også fram i etterordet, men ikke les det før du har lest boka!

Little Bee har to jeg-personer; en ung nigeriansk jente – Little Bee – og en voksen, men fortsatt ung engelsk kvinne – Sarah. Little Bee er god på å lage seg en leke-verden. Jeg vil ikke kalle det å drømme seg bort, men heller å se med andre øyne på noe for å lage seg en bedre tilværelse enn det man er blitt tildelt. Det møter vi allerede på første side hvor Little Bee fabulerer om hvordan det ville være å være en britisk pundmynt i stedet for en afrikansk jente: ”Da hadde alle gledet seg over å se meg.” Hun filosoferer videre over at en pundmynt også kan være alvor: ”Den kan kamuflere seg som makt eller eiendom, og det finnes ikke noe mer alvorlig når man er en jente uten noen av delene.”

Tiltross for Little Bees mange grusomme opplevelser, er det ikke dette hun dveler ved. Nei, hun tenker mye på sin lykkelige barndom, og hvorfor den var lykkelig. Hun ser også både likhet og forskjeller i sin barndom og engelske barns barndom, som da hun får et spørsmål fra Sarah om de skal dra på eventyr.  ”Hva er egentlig et eventyr? Det avhenger av utgangspunktet. Småjentene i ditt land gjemmer seg i glipen mellom vaskemaskinen og kjøleskapet og later som om de er i jungelen, omgitt av grønne slanger og apekatter. Jeg og søsteren min pleide å gjemme oss i en glipe i jungelen, omgitt av grønne slanger og apekatter, og late som om vi hadde en vaskemaskin og et kjøleskap.” Og så avslutter hun tankerekken med: ”Du lever i en verden av maskiner og drømmer om skapninger med et bankende hjerte. Vi drømmer om maskiner, for vi ser hva bankende hjerter resulterer i.”

Little Bee og Sarah har møtt hverandre på dramatisk vis i Nigeria, men hvordan de møttes der og hva som skjedde, får vi ikke vite før langt ut i boka. Da har de møtt hverandre igjen i England, også det på dramatisk vis. Sarahs lille sønn Charlie er som mange smågutter på hans alder opptatt av å være en annen enn den de er. Charlie ikke bare leker at han er Batman, han forkynner at han er Batman. Little Bees anerkjennelse av Charlies lekeverden gjør at han åpner seg både for trøst og samtale når verden blir for vanskelig for ham.  Men like mye som hun forstår og kan trøste Charlie, har Little Bee også troverdig forståelse for Sarahs kvinnelige utfordringer. Sarah er både dristig og naiv, og hennes livssituasjon er kontroversiell, men troverdig fremstilt.

Boken har fortellinger på flere plan – ville gjort seg som film, hvilket jeg nå kommer på at den er gjort som – det er Little Bee som stort barn, som gryende kvinne og som flyktning, Sarah som ung voksen kvinne, karrierekvinne og som småbarnsmor, og så er det mennene i bakgrunn; de små og de store, de lekende, de grusomme, de kjærlige og de egoistiske.


Boken om Little Bee blir beskrevet som en ”page-turner”; du trenger ikke bli varm i trøya for å ville lese videre. Det er spenning fra første side, og det er ikke mulig å gjette seg til hvordan historien ender. Jeg sier ikke mer…

Forfatteren på YouTube.

26. april 2010

Samlivsbrudd og barneperspektivet

Nettstedet barnehage.no har denne uken to artikler om samlivsbrudd og barneperspektivet."Fire av ti barnehager har opplevd å bli dratt inn i en konflikt i forbindelse med samlivsbrudd. (...) Brudd i den tradisjonelle familiestrukturen blir mer og mer vanlig. Men det er fortsatt en opprivende prosess, som er utfordrende for oss som jobber i barnehage." Denne uttalelsen står i artikkelen Viktig rolle ved brudd.

Artikkelen sier at det ikke er barnehagepersonalets jobb å ta stilling ved en eventuell skilsmissekonflikt. Personalets ansvar er å ivareta barnet ved å gi omsorg og trygghet. Kanskje er barnehagen noen ganger det eneste stedet hvor barnet opplever stabilitet, og hvor det kan få ro til å bare være barn uten å bli påvirket av voksnes ubalanse. 

"Om barnehagen forbereder barnet – og gjør det bevisst på at nå skal han til mamma, eller nå skal han til pappa — kan det være til stor hjelp. I samtaler med barnet er det også viktig å vise ekstra omsorg. Noe så enkelt som å spørre «hvordan er det hos mamma» den uken han er der, er en fin måte å være til stede på. Isolert sett er det også greit å vite hvor han faktisk bor denne uken. " (Fra artikkelen)

I en annen artikkel - Den viktige dialogen - uttaler dr.philos Kari Killèn at barnehagen spiller en nøkkelrolle i en tid hvor stadig flere foreldre går fra hverandre.

"Den største uretten som blir gjort mot barn er å ikke snakke med dem om det som opptar dem. Skilsmisse er en vond, psykisk belastning – og bare det å formidle at «jeg vet at du er lei deg» kan være av stor betydning." (Kari Killèn)
Mine barn var 9, 7 og 4 år da de, deres pappa og jeg ble "rammet" av skilsmisse; sorgen som det ikke gis blomster til... Vi hadde stor nytte av selv å være åpne, og dermed opplevde vi også at omgivelsene våre kunne være åpne og støttende. Barna reagerte naturlig nok ulikt på skilsmissen, men det kom konstruktive innspill til oss som foreldre, om hvordan vi kunne håndtere disse utfordringene - med andres hjelp. Vi fikk både faglig hjelp og nærpersoners hjelp og støtte. Ingen skilsmisse er lykkelig, de er en tragedie, og det må vi ikke underslå fordi om foreldrene er hyggelige mennesker. Alle trenger hjelp og støtte til å komme igjennom den krisen og sorgen som en skilsmisse er. 

"Dialogen mellom barnehagen og foreldrene så viktig. Mor og far kan være uenige om det meste, men en ting har de felles, og det er at de vil barnets beste. Barnehagen har en unik mulighet til registrere hvordan barnet egentlig har det. Kommunikasjon og formidling begge veier er den beste måten å forsikre at barnet har det bra." (Kari Killén)


29. mars 2010

Ser du andre?

Jeg abonnerer på Barnehageforum.no - der er det mange artikler som tar opp temaer jeg interesserer meg for, og som jeg kunne tenke meg å dele. Nedenfor har jeg "sakset" fra en slik artikkel, men jeg har gitt den ny overskrift. Det er Ivar Haug som skrev dette 25.05.09, under overskriften 'Blir du sett, eller...?' 
Kjenner du til den ufullstendige oppfinnelsen som for 40 år siden bidro til å bane veien for likestiling mellom kjønnene? Den vi bruker hver dag, de fleste av oss. Som bare er der men som skaper en liten krise når den svikter. Oppvaskmaskinen. Genial som et 1. trinn men med alvorlige mangler fordi oppfinnelsen aldri ble fullført. Når kopper og kniver er vasket og tørket blir de av en eller annen grunn stående inne i maskinen. Dette kan lett føre til opphopning av grisete skåler på benken og mangel på teskjeer i skuffen. Men takket være deg, engelen som raskt tømmer og fyller og drar over benkene med en nyskylt klut, ordner det seg. Uten å gjøre noe nummer av akkurat det. La oss være enige om en en ting; det hadde vært trivelig, sånn litt av og til en sjelden gang i blant ,omtrent, å få høre fra noen nær deg som nyter friheten rundt oppvaskmaskinen;; - Du, det er så herlig at du stadig tømmer oppvaskmaskinen. Det setter jeg stor pris på.
Legoklosser, høyreskoen til en dukke, noen ulykkelige singelsokker i gangen ved garderoben og spillbrikker i flere farger. De lever sine egne liv, og blir enten gransket etter utgravinger i området om 480 år eller ryddet på rett plass av deg.
Hverdagen er jo egentlig satt sammen av et ufattelig stort antall puslebrikker. Både på jobben og hjemme er suksess og trivsel resultatet av mange små handlinger og hendelser. Deler vi arbeidsplass og hjemmeliv med andre mennesker, legges puslespillet i fellesskap. Bidragene blir delvis bestemt av talent, interesser og motivasjon. Noen er myke i ryggen og trives med å snøre skøyter på utålmodige barn eller klatre i trær og bli med på fotball og leker som involverer blikkbokser. Andre er racere på kjøkkenbenken og har drag på flekkfjerning.
Uansett, alltid – er det slik at vi trives med å bli sett når vi yter vårt bidrag til puslespillet. En liten bemerkning i forbifarten; - Jeg er glad du er på jobb med meg i dag, du er så dyktig med barna ute på ballplassen! eller – Det er så god orden i basen. Da du var på kurs i forrige uke merket vi godt at du ikke var her…
--------------

Jeg tenker at artikkelen liker mye oppfordrer oss til å se andre. Har lyst å illustrere det med en liten fortelling fra min egen arbeidshverdag: Den alltid strålende opplagte og dyktige vikaren har nettopp ryddet sammen leker med barna, og er i gang med en felles aktivitet med de samme barna, da det "slår meg" hvor utrolig bra det er for denne avdelingen å ha en slik vikar! (Selv er jeg ikke ansatt der, men er der mye i annen jobbsammenheng.) 
Jeg henvender meg til en av de faste ansatte, mens vikaren hører det, og utbryter: 'Er det ikke flott å ha en slik vikar som NN? Alltid opplagt og alltid på plass når det trengs; blid og full av energi!' Den faste ansatte svarte: 'Ja, men det vet hun jo!' Jeg ga meg ikke med det, men fortsatte dialogen med den faste ansatte: 'Vi kan vel fortelle henne det, selvom hun sikkert vet det? En god ting kan ikke sies for ofte!' Da var det vikaren som svarte: 'Jeg vil gjerne høre det jeg. Det er veldig hyggelig det!'

Nei, altså; om vi sier og tror at andre vet hvor flinke de er, eller hvor hyggelige de er, eller hvilken god jobb de gjør, så holder det ikke at vi tenker at 'de vet det!' Det er viktig å sette ord på det også. Når vi gir andre anerkjennelse for hvem de er, og for hva de gjør, gir vi de samtidig positive impulser ala virkningen som endorfiner har på kroppen, tror jeg. Positive impulser skaper glede og energi, og fører til at arbeidet og hverdagen går lettere; at vi fortsetter det gode som vi - og de andre - er i gang med!

Så derfor sier jeg som Ivar Haug: 
Lykke til med å knipe en av dine kollegaer når hun gjør noe du setter pris på! 

2. mars 2010

Ali Baba og de førti røverne

Sesam, sesam lukk deg opp!
Få med dere vårens familieforestilling fra Riksteateret og 1001 natt.

 

Dukkene er laget store, og blir ført direkte av dukkeførerne (se bilde). Forestillingen er dramatisert av Agnar Mykle.

Nettsidene til Riksteateret sier:
Med Agnar Mykles dramatisering og Tatjana Zaitzows fantasifulle dukker blir dette en eksotisk forestilling som er fortalt med bøttevis av uhøytidelig humor - like morsom for voksne som for barn.

God fornøyelse!

26. februar 2010

Doktorgrad i gråt og omsorg i barnehagen

Da jeg gikk på Høgskolen i Vestfold, førskolelærerutdanningen, fikk vi ved noen anledninger høre Else Foss snakke om etikk og makt. Hun la inn over oss alvoret ved å være en voksen omsorgsperson overfor barn.
Det ligger mye makt i det å være voksen med ansvar for barn. Denne makten må ivaretas med stor ydmykhet. Det skal så lite til for at helt "vanlige" væremåter blir til maktmisbruk, spesielt overfor barn.

Nå har Else Foss tatt en doktorgrad i 'Gråt og omsorg i barnehagen' og om ”Den omsorgsfulle væremåte. En studie av voksnes væremåte i forhold til barn i barnehagen." Og via en feltstudie av gråt påvises det hva som faktisk fremmer og hemmer barns livsmuligheter i barnehagen.

 Jeg referer:
Studiens overordnede funn tar utgangspunkt i de meget få observasjonene hvor voksne oppførte seg på en negativ måte overfor gråtende barn. Å ignorere barnegråt ved å unnlate å se, høre og berøre barna, omtales i avhandlingen som omsorgssvik – selve motsatsen til den omsorgsfulle væremåte.
Og videre:
Ignorerte barn som gråter, kan miste troen på at de blir verdsatt. De bivånende barna tar inn at det ikke er lov å gråte f.eks. i barnehagens samlingsstund. Slik vil barn som er vitne til og offer for omsorgsløs oppdragelse, utsettes for det Foss kaller ”svart oppdragelse”.

Blant noen pedagoger finnes det en - for meg skremmende - tanke om at barn som gråter skal ignoreres, slik at de herdes, eller slik at de blir kjent med at de ikke kan få viljen sin til enhver tid, eller hva det er... Selv på småbarnsavdeling er det pedagoger som har en slik "pedagogikk".
Jeg håper Else Foss sin doktoravhandling kommer inn i førskoleutdannelsen med tyngde. Det hun står for og det hun har studert blir bare mer og mer viktig i "ekspertsamfunnet" vårt.

Else Foss konkluderer med at:
Omsorg er en etisk og moralsk oppgave. Etisk sett handler det om at den livsnødvendige omsorgen er en fundamental fordring. Moralsk sett handler det om at det er svært viktig at den omsorgsansvarlige påser at egen væremåte er omsorgsfremmende og viser aktelse for barns liv.

La oss håpe at alle pedagoger ønsker å opptre profesjonelt som gode og bevisste omsorgsgivere, og ikke av gammel og innlært "vane" som; dette-måtte-jeg-finne-meg-i-da-jeg-var-liten typen pedagogikk, slik at alle barn får det de har krav på: ivaretakelse av sine behov og til et liv med god selvhevdelse.

8. februar 2010

Satset på personalet - og vant!

Gratulerer gratulerer til Nøtteliten barnehage i Os!

30 kandidater var foreslått til KLPs arbeidsmiljøpris for 2009 – ulike bedrifter, kommuner, fylkeskommuner og helseforetak. Nøtteliten barnehage i Os ble den verdige vinneren.

Dette er tiltakene som barnehagen gjorde for å få ned sykefraværet fra 27 til 4%, bare i løpet av 2 år:

* Opprettet en 50 % stilling, med ansvaret for oppfølging og utvikling av personalet
* Hatt fokus på å sikre informasjonsflyt i alle ledd
* Utarbeidet personalpermer og rutiner for sykefraværsoppfølging
* Vært på stressmestringskurs
* Bevisstgjøring på tidsbruk
* Forventningsavklaring internt og mot foreldrene
* Fokus på positivt arbeidsmiljø og tilbakemeldinger i arbeidssituasjonen
* Utvikling av IKT-kunnskapene i personalgruppen
* Assistentene har fått planleggingstid
* Etablert praksisplasser i bedriften
* Kartlegging og forbedring av fysisk arbeidsmiljø
* Opprettet en egen trivselsgruppe
* Arbeidet med holdninger og åpenhet rundt det å være syk

Å tørre å bruke ressurser direkte på personalets ve og vel viser seg altså å være det mest effektive for at en barnehage skal fungere godt. Jeg er sikker på at barn og foreldre også er storfornøyde i denne barnehagen :-)

1. februar 2010

BARN OG PSYKISK HELSE, noen gode hjelpelenker


KURS I FAMILIESAMTALER:


"Kurs i familiesamtaler med barneperspektiv, er en god forberedelse til å håndtere de endringer som er foreslått i Helsepersonelloven (Ot.prp. nr. 84 (2008-2009). Forslaget vil gi barn med foreldre som har psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade rettigheter som pårørende. De vil få rett til informasjon og nødvendig oppfølging."


(Via foreningen Voksne for barn vfb.no og
oppvekstbanken.no)



INFORMATIVT HEFTE som kan skrives ut og brukes i bhg:


ILLUSTRERENDE PAPIRDUKKE som viser ulike følelsesuttrykk:



ARTIKKEL I DAGBLADNETT, et program for foreldre, lærere og barn:

  

Flere artikler om samme tema:


14. januar 2010

En god barnehage, en veldig god barnehage, drømmebarnehagen?

I dag ble jeg begeistret - igjen!

Eldste sønnen min sier jeg blir euforisk når jeg begeistres, og det er godt mulig, men det står jeg ved :-) Ikke noe galt med det?

Som en del av jobben i min virksomhet Alven, ringer jeg rundt til barnehager i Drammensdistriktet for å selge mine tjenester. Fortrinnsvis snakker jeg med styrere om hva deres barnehage er opptatt av. Det er en spennende del av jobben, blant annet fordi jeg får lov å få innsikt i andres tanker og engasjement.

I dag ringte jeg til Eplehagan andelsbarnehage i Mjøndalen, og snakket med daglig leder Tonje Klippen. På deres hjemmeside står det blant annet at  "Vi er delt i fire avdelinger; Platon og Vivaldi for de minste og Ibsen og Newton for barn fra 3 til 5 år." (Min kursiv)

Da jeg spurte om disse gruppenavnene, fortalte Klippen med stor begeistring om førskolelærerne som tar utfordringene på alvor, og fører barna inn i en spennende verden med henholdsvis tenkning, musikk, litteratur og fysiske lover :-)
Med andre ord: Rammeplanens fagområder satt inn i en sammenheng som nok ikke bare er spennende og utviklende for barna, men sikkert nesten like mye for de voksne? Jeg tenker i hvert fall at voksnes engasjement smitter lettere over på barn, når dette engasjementet er ekte!

Ikke nok med det; førskolebarna går i førskoleklubben på 5 (fem!) stykker om gangen, ikke på 12 og 15 som i mange andre barnehager. Det må være godt å være førskolebarn i denne barnehagen når man er så få barn om den voksnes oppmerksomhet og oppfølging :-)

Hva er oppskriften?
Hva er hemmeligheten med å få til dette opplegget?

Hvordan skaper man drømmebarnehagen?

Jeg spurte daglig leder Tonje Klippen om dette; og hun sa at det er viktig for henne som leder å selv være tilstede i barnehagen. Være tilstede ved å trå til, selv ta tak et eller tre når det er nødvendig i det daglige arbeidet - slitet! (min anmerk.) - gi klare tilbakemeldinger om hva som hele tiden er tanken bak prioriteringene - det vet alle: det handler virkelig om prioriteringer! (min anmerk.) - og holde fast ved det man har satt seg fore.

Min korte oppsummering blir:
Når man har en god idé; hold fast ved den også når det røyner på og du møter motstand!
Bruk din autoritet som leder på en positiv måte ved å selv være en god rollemodell, og ved å holde oversikten og minne dine medarbeidere på at man kommer til lyset i tunnelen bare man går langt nok, og lenge nok :-)

Lykke til med å skape din drømmebarnehage!

10. januar 2010

Supernytt for barn

BarneVakten skriver på sine sider om NRK Super med Supernytt - om de nye sendingene som blant annet gir egne nyhetssendinger for barn:


"Gi barna innblikk
– Målet med Supernytt er å gi barn innblikk i det som foregår i verden på en måte de begriper, har nytte av og opplever som interessant, forteller Hildri Gulliksen.
– Ved å gi barn kunnskap og sette nyheter inn i en sammenheng, tror vi også at vi kan bidra til å dempe frykt, forklarer redaksjonssjefen."

Jeg husker godt da jeg var cirka ni år - åtte til ni års alderen er preget av at mange inntrykk kan oppleves spesielt sterkt - det var sterke stormer som raste på høsten, og media viste blant annet bilder og film av hus hvor takene ble blåst av på grunn av sterk vind. Dette syntes jeg var utrolig skremmende; at vind kunne være så sterk at huset vårt kunne bli ødelagt, at hele taket kunne blåse av!

Jeg gikk til moren min med min bekymring; far var mye borte på den tiden, og sa at jeg var redd fordi det blåste så mye. Moren min bare føyset min bekymring vekk med at "Det er da ikke noe å være redd for!" Selv hadde jeg håpet - eller  rettere sagt ønsket; jeg visste vel i mitt stille sinn hva hun antakelig ikke ville gjøre, men jeg ga henne en sjanse - at hun skulle holdt rundt meg og for eksempel sagt: "Det er ikke farlig når det blåser fordi jeg passer på deg! Far og jeg passer på deg, og nå kan vi snakke litt om hvorfor du er redd fordi det blåser." 

Jeg var stor nok til å se og bli redd for en nyhet som ble servert av media, men jeg var ikke stor nok til å vurdere det som ble servert. For eksempel bodde vi på indre Østlandet, og der har det vel aldri skjedd at det har stormet så mye at tak blir blåst av hus. Men når jeg selv så at hustak ble blåst av, så visste jeg ikke mer enn det jeg så på TV. Moren min var verken bedre eller verre enn mange andre foreldre på den tiden; hun mente antakelig at hun beroliget meg nok når hun sa at det ikke var noe å være redd for!

BarneVakten skriver videre at
"Tradisjonelle nyhetssendinger er produsert og beregnet for voksne, og Barnevakten oppfordrer generelt til at barn i stor grad skjermes for nyheter av den grunn.
– Men det er bare positivt at barn kan få innblikk i nyheter når programmet blir laget på barns premisser, sier Thomassen."

I mitt voksne liv har jeg ofte "spart meg selv" for å bli servert visuelle nyheter; det har fortsatt en veldig sterk virkning på meg. Jeg liker best å få nyhetene via radio... ikke føler jeg for at jeg må få med alle nyheter heller, men jeg synes det er et bra tiltak av NRK Super å lage egne nyhetssendinger for barn!

9. januar 2010

Klokt innspill om barn i kulde

Gratisforumet 0-6 har innspill om barn i kulde.
En innsender stiller spørsmålene:
Hvordan å få med seg barn ut (når foreldrene ikke vil)?
Hvordan å få med seg ansatte ut (når de ikke vil)? 


Det er en fast spaltist (såkalt ekspert; jeg er ikke veldig glad i det uttrykket særlig når denne eksperten skal svare på "alt" fra her: kulde til f.eks. atferdsproblemer) som svarer på spørsmål i Gratisforumet 0-6, og det kan være vel og bra, men jeg synes at til disse spørsmålene er det en annen innsender - Jannicke - svarer med disse (etter min mening) mer kloke ord enn eksperten:


"Jeg jobber i en barnehage på hedmark. Her kan vi være ute med barna frem til - 20(i forhold til vind o.l.). Vi deler oss litt opp. Noen barn er aldri ute når det er så kaldt. Dette kan være på grunn av at de lett blir kalde(noen fryser fortere en andre), eller de er for små og beveger seg lite, eller de har astma, har akkurat vært syke osv. Her hos oss går en eller to voksne ut med noen av barna, og er ute i alt fra 20 - 60 min. Vi følger godt med på ansiktene deres og passer på at de er i bevegelse. Ønsker noen å gå inn, får de det."

Når eksperten blant annet svarer at:
"Personalet har en jobb å gjøre. I den jobben hører det med å være ute i all slags vær. Dette er, slik jeg ser det, ikke et diskusjonstema. Hadde jeg kommet opp i en slik situasjon, ville jeg vært kompromissløs. Ikke bare har de plikt til å gå ut, de har også plikt til å gjøre det med et smil og sørge for at det blir hyggelig for alle andre. Hvis ikke de kan være med på dette, gjør de ikke jobben sin. Da bør de kanskje få seg en annen jobb?"  
- da mener jeg det signaliserer for lite smidighet i rådgivingen fra eksperten.

Den før nevnte Jannicke skriver dette; som må være et langt bedre råd til den mengden av variasjon vi har når det gjelder barn, foreldre og barnehager:

"Når det gjelder de ansatte, så må man se ann gruppen voksne. Kanskje det er en eller to som ønsker å være mest mulig ute, selv om det er kaldt. Ja da lar man dem være ute, så kan de som ikke er så glade i det få være inne med de barna som skal være inne. Det trenger ikke være likt for alle så lenge det "løser seg av seg selv". Eller man kan lage en vaktliste slik at alle er ute en dag i løpet av uken. Presiserer at dette gjelder under spesielle perioder."

Takk til Jannicke for klokt innspill om barn i kulde!

4. januar 2010

Forelder - du er god nok!

Det er ikke alltid like lett å være forelder eller voksen for barn. Jeg bruker begrepet "voksen for barn" fordi det er mange som bor sammen med andres barn, eller som bor sammen med barn som ikke har barn selv. Det er ikke alltid "ekspertene" i media gir foreldre, og andre voksne, støtte på at de er gode nok når de gjør sitt beste. Jeg foreslår at du begynner med deg selv og din historie som utgangspunkt. Andre muligheter har du egentlig ikke.
Å få barn er som å plante et frø fra en umerket pakke.  Du har en vag tro på at du kommer til å få tusenfryd.  I stedet får du orkidéer, roser, fioler, solsikker ...  Men alle er vakre.  Som deg. (Pam Brown)
Som foreldre og foresatt har man stort ansvar og gjerne enda mer skyldfølelse/dårlig samvittighet, men uansett har du bare den du selv er å ”bruke”. Begynn med å tenke at det MÅ være godt nok.
Vi fedre avtar i størrelse etter som vi blir eldre – men det gjør ikke vår kjærlighet. (Peter Gray)
Du synes du prøver å gjøre alt du kan, eller hvert fall prøver du å gjøre så godt du kan overfor barnet ditt. Ikke kast bort energi på dårlig samvittighet fordi du ikke er et overmenneske. Har du skyldfølelse og dårlig samvittighet, har det kun noe for seg hvis du ufrivillig har såret barnet ”ditt” og trenger be om undskyldning for dette. Hvis ikke bruker du faktisk krefter på unyttige følelser. Jeg skriver ditt i anførseltegn fordi de er jo egentlig ikke noens eiendom.
Du (mitt barn) er all min glede og hele min sorg. (Madame de Sevigne)
(Sitatene på denne siden er hentet fra En hyllest til døtre, Hermon Forlag AS 2004)