Ser du andre?

Jeg abonnerer på Barnehageforum.no - der er det mange artikler som tar opp temaer jeg interesserer meg for, og som jeg kunne tenke meg å dele. Nedenfor har jeg "sakset" fra en slik artikkel, men jeg har gitt den ny overskrift. Det er Ivar Haug som skrev dette 25.05.09, under overskriften 'Blir du sett, eller...?' 

Kjenner du til den ufullstendige oppfinnelsen som for 40 år siden bidro til å bane veien for likestiling mellom kjønnene? Den vi bruker hver dag, de fleste av oss. Som bare er der men som skaper en liten krise når den svikter. Oppvaskmaskinen. Genial som et 1. trinn men med alvorlige mangler fordi oppfinnelsen aldri ble fullført. Når kopper og kniver er vasket og tørket blir de av en eller annen grunn stående inne i maskinen. Dette kan lett føre til opphopning av grisete skåler på benken og mangel på teskjeer i skuffen. Men takket være deg, engelen som raskt tømmer og fyller og drar over benkene med en nyskylt klut, ordner det seg. Uten å gjøre noe nummer av akkurat det. La oss være enige om en en ting; det hadde vært trivelig, sånn litt av og til en sjelden gang i blant ,omtrent, å få høre fra noen nær deg som nyter friheten rundt oppvaskmaskinen;; - Du, det er så herlig at du stadig tømmer oppvaskmaskinen. Det setter jeg stor pris på.

Legoklosser, høyreskoen til en dukke, noen ulykkelige singelsokker i gangen ved garderoben og spillbrikker i flere farger. De lever sine egne liv, og blir enten gransket etter utgravinger i området om 480 år eller ryddet på rett plass av deg.

Hverdagen er jo egentlig satt sammen av et ufattelig stort antall puslebrikker. Både på jobben og hjemme er suksess og trivsel resultatet av mange små handlinger og hendelser. Deler vi arbeidsplass og hjemmeliv med andre mennesker, legges puslespillet i fellesskap. Bidragene blir delvis bestemt av talent, interesser og motivasjon. Noen er myke i ryggen og trives med å snøre skøyter på utålmodige barn eller klatre i trær og bli med på fotball og leker som involverer blikkbokser. Andre er racere på kjøkkenbenken og har drag på flekkfjerning.

Uansett, alltid – er det slik at vi trives med å bli sett når vi yter vårt bidrag til puslespillet. En liten bemerkning i forbifarten; - Jeg er glad du er på jobb med meg i dag, du er så dyktig med barna ute på ballplassen! eller – Det er så god orden i basen. Da du var på kurs i forrige uke merket vi godt at du ikke var her…

--------------

Jeg tenker at artikkelen liker mye oppfordrer oss til å se andre. Har lyst å illustrere det med en liten fortelling fra min egen arbeidshverdag: Den alltid strålende opplagte og dyktige vikaren har nettopp ryddet sammen leker med barna, og er i gang med en felles aktivitet med de samme barna, da det "slår meg" hvor utrolig bra det er for denne avdelingen å ha en slik vikar! (Selv er jeg ikke ansatt der, men er der mye i annen jobbsammenheng.) 

Jeg henvender meg til en av de faste ansatte, mens vikaren hører det, og utbryter: 'Er det ikke flott å ha en slik vikar som NN? Alltid opplagt og alltid på plass når det trengs; blid og full av energi!' Den faste ansatte svarte: 'Ja, men det vet hun jo!' Jeg ga meg ikke med det, men fortsatte dialogen med den faste ansatte: 'Vi kan vel fortelle henne det, selvom hun sikkert vet det? En god ting kan ikke sies for ofte!' Da var det vikaren som svarte: 'Jeg vil gjerne høre det jeg. Det er veldig hyggelig det!'

Nei, altså; om vi sier og tror at andre vet hvor flinke de er, eller hvor hyggelige de er, eller hvilken god jobb de gjør, så holder det ikke at vi tenker at 'de vet det!' Det er viktig å sette ord på det også. Når vi gir andre anerkjennelse for hvem de er, og for hva de gjør, gir vi de samtidig positive impulser ala virkningen som endorfiner har på kroppen, tror jeg. Positive impulser skaper glede og energi, og fører til at arbeidet og hverdagen går lettere; at vi fortsetter det gode som vi - og de andre - er i gang med!

Så derfor sier jeg som Ivar Haug: 

Lykke til med å knipe en av dine kollegaer når hun gjør noe du setter pris på!