Alvens pedagogiske fagblogg er ment som et supplement til Alvens egen nettside.

28. juni 2010

Hvor tolerant skal man være i forhold til barn?


Dette er et veldig generelt spørsmål, men det jeg skal ta for meg i innlegget er en helt konkret opplevelse. Jeg lurte på hvilken overskrift jeg skulle sette på dette blogginnlegget.

Jeg funderte litt på disse:
Når er det greit at barn forstyrrer? Kan barn forstyrre? Forstyrrer barn? I denne omgang mener jeg i betydningen at, eller om, de høres? For noen er kanskje dette kontroversielle spørsmål, eller gammeldagse spørsmål. I dagens virkelighet er det nok minst provoserende å stille spørsmål om barn trenger veiledning, men overskriften jeg landet på ble altså om hvor tolerant man skal være.

Sett at du kommer inn i en togkupé. Du er sliten etter et jobboppdrag, eller hva som helst. Du har bestilt plass i komfortvogn, i tillegg til at du også har betalt ekstra for dette. Du har tilgang til nettet og har tenkt å roe kvelden ned med litt surfing, eller få notert noen refleksjoner fra dagen før de går i glemmeboka.

I komfortvogna er det stille, bortsett fra en pappa med sitt barn i barnehagealder som høres ganske godt. Barnet leker, prater med seg selv, litt med pappaen og litt med de som sitter rundt. Du kan ikke høre noe annet enn stemmen fra barnet, enten fordi de voksne prater lavt eller fordi de ikke gir barnet respons. Det er tydelig at barnet har det bra, det leker rollelek med lekene sine, men stemmevolumet er høyt.

Dette pågår en halv time. Du prøver tenke på at snart blir det nok stillere, men kan samtidig ikke helt la være å tenke på at de fleste som sitter i samme kupé som deg skal sitte der en fire-fem timer. Barnet fortsetter sin høylytte lek enda en halv time, og enda en halvtime til. Da først går lekestemmen ned i volum.

Etter halvannen time er det fortsatt ingen andre som du kan høre i kupéen bortsett fra barnet med sin høytlytte lekestemme. Du har heller ikke registrert at pappaen har kommet med en eneste veiledning til barnet i forhold til stemmebruk.

Jeg mener barn kan veiledes, men det skal være en klar intensjon med det. Intensjonen bør være til barnets fordel. Kan det være til barns fordel å få veiledning på stemmebruk i noen sammenhenger? De fleste har sikkert hørt uttrykket inne-stemme og ute-stemme fra barnehagen. Når det gjelder denne togkupésettingen mener jeg at det på sikt vil være til barnets fordel å få veiledning på stemmevolumet.

Hva kan grunnen være til at barn eventuelt ikke får veiledning av sine foreldre i enkelte situasjoner? Jeg vet at noen har en tanke om barnet som et fritt og godt vesen, som skal få vokse opp med et godt selvverd. Flott! Men ingen lever opp uten å bli påvirket av – eller påvirke – sine omgivelser. Heller ikke uskyldige barn. Om man er redd for at barnet skal miste noe av sin selvfølelse ved å få veiledning er mitt råd at man først kommenterer – vi pedagoger liker å kalle det benevner – det barnet gjør som er flott, hyggelig, bra. Deretter kan man utvide barnets tankeverden med snakke om de andre menneskene som finnes i samfunnet, og at de også fortjener å ha det bra.

I denne historien snakker vi om at barnet var en flink leker. Hvis den voksne som er sammen med barnet ønsker å veilede, men samtidig være forsiktig, kan han si noe sånt som at: ”Det ser ut som du og lekene har det fint. Det høres ut som dere har det gøy, men jeg tror det er noen som sitter her på toget som ønsker å ha det rolig. Da kan du og jeg bruke sånn hviskestemme og likevel ha det fint.”

Jeg mener det er ingenting i veien for at barnet får denne oppfordringen flere ganger, men med en vennlig stemme. Helt til den voksne tenker at situasjonen er tilfredsstillende både for de andre i kupéen og for barnet.  Hva er barnets fordel ved dette? Barnet lærer å ta hensyn, samtidig som det ikke blir kuet. Barnet lærer empati, som ikke bare handler om å føle med noen, men det handler om å handle; å gjøre noe i forhold til det man føler for andre. I neste omgang vil barnets fordel være at det vil bli møtt med en sosial aksept for sin evne til å vise hensyn, og det vil selv ha større sjanse for å bli møtt med hensynsfullhet.

Hva mener du? Trenger barn veiledning; og i tilfelle når og hvordan? Eller er det greit at et barn (eller flere) uttrykker seg helt fritt; hvor som helst og når som helst? Hvor går grensen; og hvem skal i tilfelle sette den?

22. juni 2010

LEKETIPS



Foreldremanualen skriver om Ikea som har startet et prosjekt de kaller for 'Playreport'. Prosjektet går ut på å finne ut hvor mye barn og voksne leker sammen. Interessant! Undersøkelsen viser at barna heller vil leke med voksne enn å se på TV. De voksne synes at leken bør være lærerik, mens barna synes det er viktigst at leken er gøy :-)

Klart barn vil leke fordi det er gøy! Vi voksne må bare la vær' å tenke på at alt skal være så "produktivt" hele tiden; så får vi det moro vi også :-) Men så er det det at mange voksne synes det er vanskelig å leke; de har glemt hvordan det var å leke...

MITT LEKETIPS TIL VOKSNE
SOM HAR GLEMT HVORDAN MAN LEKER:
Kom i lekemodus ved å gå rundt omkring i stua, kjøkkenet og andre rom, sammen med barnet ditt - og gjerne med en annen voksen (ekstra moro!) - pek på forskjellige ting; som ei lampe, et bord, en avis, osv., men benevn det med noe annet enn det det er. Jo villere, dess bedre; tyrefekter, giraff, fossefall, regnvær, osv.
Dette er en kjent dramaøvelse for å kople ut litt av styringen i venstre hjernehalvdel (den "fornuftige") til fordel for den høyre hjernehalvdel (den "kreative"), og slik sette i gang en kreativ prosess inni oss. Det funker; bare prøv! Å leke er å kunne være kreativ mer enn man er fornuftig :-)
Lek er .. et grensefenomen til en rekke andre menneskelige aktiviteter. Og på sin egen lekne måte, førsøker leke å unnslippe å bli fanget inn av en definisjon. (Erik Erikson)

17. juni 2010

Eksplosive barn

(min egen oppsummering av boka)

Ross W. Greene, Pedagogisk Forum 2005.

(ISBN 82-7391-122-5)


Barn preget av problematferd som raseriutbrudd, impulsivitet, svingende humør og verbal og fysisk aggressivitet trenger hjelp. Det skjønner vi alle. Men hvordan skal vi hjelpe for at barnet skal få mest mulig nytte av hjelpen? Hvordan kan foreldre og andre gi barn som trenger det den optimale hjelpen?




I. Ikke-fleksible og eksplosive barn
II. Grunnleggende ferdigheter
III. Voksne som hjelpere – kontra som fiender
IV. Brukervennlig miljø
V. Kurvmodellen


I. Ikke-fleksible barn og eksplosive barn

- også kalt barn med lav frustrasjonstoleranse -

Evne til fleksibilitet og evne til å takle frustrasjoner er ikke en selvfølge hos barn. Vi tar mange ganger for gitt at alle barn er like når det gjelder slike ferdigheter. Denne misforståelsen gjør at mange voksne tror at ikke-fleksible og eksplosive barn ikke vil oppføre seg ordentlig og ikke vil håndtere frustrasjonene sine på en akseptabel måte. Slik forholder det seg altså ikke, i følge Dr. Greene (61).

Hva kan årsaken til være?

- Vanskelig temperament.
- Sviktende eksekutive (utførende) funksjoner.
- Sviktende evne til sosialt samspill.
- Ikke-verbale lærevansker = kan snakke ”godt for seg”, men får problemer når noe skal utføres/vansker fra ord til handling. Har også ofte dårlig forståelse for sosialt samspill.
- Mangelfull sensorisk integrasjon = dårlig evne til å bearbeide og samordne sanseinntrykk.

II. Grunnleggende ferdigheter

Manglende tankemessige og språklige ferdigheter skaper frustrasjoner. Dr. Greene snakker om å gi barnet et kognitivt kart som kan hjelpe det å ta i bruk nye ord og begreper. Det sier seg selv at den som ikke har godt grep på å omsette følelser til ord - via tankene - får problemer når selv ”små” frustrasjoner fører til store ”eksplosjoner”. Disse barna har konstante utfordringer med omgivelsene, men ikke minst med seg selv. Det er slitsomt å oppleve at både en selv og omgivelsene er uforståelige.

Kognitive kart

Et kognitivt kart er et slags mentalt manuskript som kan hjelpe barnet til å tenke klarere og bevare roen i situasjoner som ellers ville fått det til å opptre irrasjonelt eller fått det til å eksplodere (180). Gi barna ord for å uttrykke frustrasjonen; som ”jeg kan ikke snakke om det nå”, ”jeg har det ikke bra”, ”jeg vet ikke hvordan dette kan løses”, ”jeg trenger hjelp” (182).

Tre følelser som det er naturlig for barn å forholde seg til er glad, lei seg, frustrert.

Det er selvfølgelig ikke nok å gi barnet ordene, eller å snakke med det når alt har roet seg. Utfordringen er å veilede/hjelpe barnet til å hente fram ordene i begynnelsen av frustrasjonen.
Det er heller ikke alltid at barnet selv forstår at det er frustrert, slitne, sultne eller lei seg. De voksne må tolke for det ved for eksempel å si: ”nå ser det ut som du ikke har det så bra/greit, er det noe jeg eller noen andre kan gjøre/hjelpe deg med for at du skal få det bedre?”

III. Voksne som hjelpere – kontra som fiender

Mål nummer to: Vi skal kunne tenke klart i frustrerende situasjoner. Mål nummer ett: Vi skal kunne beholde roen slik at vi kan oppnå mål nummer to (46).

Barn reagerer mer positivt på voksne som de ser på som hjelpere enn som fiender. Et ikke-fleksibelt og eksplosivt barn trenger å møte en voksen som beholder roen og oversikten når barnet mister begge deler. For at voksne skal kunne være et ikke-fleksibelt barn sin allierte må en vesentlig holdning på plass: man må legge til side forestillingen om at barnet er umotivert. Man må ha klart for seg at alle mennesker – også de yngste - har et iboende ønske om å være god, om å være et hyggelig og samspillende medmenneske. For noen er det imidlertid, av ulike årsaker, vanskeligere å oppfylle dette enn for andre.

IV. Brukervennlig miljø

Et brukervennligere miljø bør ha gjort verden til et litt lettere sted å leve i for et barn med nedsatt evne til fleksibilitet og frustrasjonstoleranse. Det bør også ha gjort det mulig å lære barnet hvordan det kan tenke når det blir frustrert, og hvordan det kan holde seg tilstrekkelig samlet til å kunne tenke (179).

Et brukervennlig miljø lar hensynet til brukeren gå foran hensynet til den/de (her: de voksne) som skal betjene/legge til rette for brukeren. Det betinger at de voksne har kunnskap om og forstår hvilke utfordringer og vansker brukeren (her: barnet) har. For eksempel er det viktig at de krav og forventninger som barnet møtes med er noenlunde samstemte for alle de voksne som er i kommunikasjon med dette barnet. I barnehagen gjelder disse alle: studenter, vikarer, assistenter, pedagoger, styrer, og voksne på eventuelt andre avdelinger (min anmerkning).

Et brukervennlig miljø innebærer også at de voksne lager seg realistiske forventninger til det ikke-fleksible og eksplosive barnet. (Mer om dette i neste punkt.)

V. Kurvmodellen 

Dr. Greene sier at: Den måten du oppfatter og forstår barnets manglende fleksibilitet og eksplosivitet på, henger til sjuende og sist nøye sammen med hvordan du reagerer på barnets atferd. Dersom du reagerer på barnet ditt med selv å bli lite fleksibel, og i tillegg sint, kommer barnet sannsynligvis til å få utbrudd enda oftere i framtiden (127).

Dr. Greene innfører det han kaller kurvmodellen, og gir oss tre mål som er avgjørende for om vi klarer å hjelpe det eksplosive og ikke-fleksible barnet:

Kurv A. Hold fast ved de voksne som autoritetsfigurer.
Kurv B. Lær ditt barn ferdighetene fleksibilitet og frustrasjonstoleranse - Denne er viktigst!
Kurv C. Vit hva som er ditt barns begrensninger.

Vi kan tenke oss barnets atferd gruppert i disse ulike kurvene som kan si oss noe om hvordan vi bør forholde oss til den gitte atferden.

Kurv A er atferd i kategorien ”dette kan skade andre mennesker, eventuelt gjøre stor materiell skade”: da må vi som voksne gripe inn og stanse utbruddet selv om det kan føre til langvarig sinne hos barnet, fordi det er et sikkerhetsspørsmål. Men – som Dr. Greene påpeker – det er faktisk svært sjelden at dette er aktuelt. Mest sannsynlig er det en annen grunn enn sikkerhet som har forårsaket utbruddet.

Kurv B er ”kurven” hvor vi som oftest skal ”putte atferden oppi”: her er det setningen å finne en løsning kommer inn i bildet. Vår oppgave er å lære barnet til å finne en løsning når noe begynner å bli vanskelig. Da trenger barnet at vi opptrer med vennlighet, forståelse og eventuelt gode forslag til løsning på situasjonen som barnet befinner seg i.
Barnet trenger lang tid til å trene seg på å bli mer fleksibel og mindre eksplosiv, og vi som er voksne må være tålmodige, tålmodige. Trening og samtale bør også foregå i rolige og avslappende stunder (135).

Kurv B handler altså om situasjoner hvor voksne kan hjelpe barnet til å finne en løsning før barnet blir så frustrert at det mister grepet på både situasjonen og seg selv.

Kurv C er type atferd som før var viktig, men som nå bør overses. Det ikke-fleksible og eksplosive barnet har mange begrensninger og derfor er det viktig at vi prioriterer hva det må jobbes med og hva som vi må ”la gå”. Det er ikke urettferdig at dette barnet får andre grenser enn andre barn, da de uansett ikke kan sidestilles i atferd og væremåte for øvrig. Kravene vi som voksne stiller vil alltid være forskjellige til ulike barn, på grunn av deres ulike behov.

Et ikke-fleksibelt og eksplosivt barn trenger voksne som (216):

a) skaffer seg en genuin forståelse av de faktorene som ligger bakom barnets vansker.
b) blir litt forstandigere med tanke på de kravene de stiller barna ovenfor.
c) på forhånd identifiserer de situasjonene som vanligvis og oftest fører til utbrudd.
d) blir flinkere til å registrere når varsellampene lyser for så å handle raskt.
e) ikke legger så mye vekt på (tar personlig) det som skjer når det ”koker over” for barnet.
f) lærer seg å forstå hvordan de selv faktisk kan nøre opp under frustrasjon og utbrudd.
g) skaffer seg et realistisk bilde av hvem barnet er og hva det kan bli.

Avslutning

Dr. Greene har arbeidet med kognitiv atferdpsykologi ved en barnepsykiatriskmedisinsk (Pediatric Psychopharmacology) avdeling ved Massachusetts General Hospital. Han er også assisterende professor i klinisk psykologi ved den psykiatriske avdelingen ved Harvard Medical School.

7. juni 2010

Reggio Children

Fagbokforlaget har inngått samarbeid med organisasjonen Reggio Children i byen Reggio Emilia i Nord-Italia og den norske Reggio-kontakten, Kari Carlsen. Dette samarbeidet innebærer oversettelse av en rekke bøker. 

Reggio Emilia pedagogikken har slått ann over hele verden, også i Norge og også i mitt hjerte :-) Jeg møtte denne pedagogikken for første gang da jeg gikk på Høgskolen i Vestfold (i overgangen 90 til 00-tallet :-)), og tok førskolelærerutdanning i voksen alder.

Den grunnleggende filosofien (til Loris Malaguzzi) er at barn lærer gjennom å konstruere sin egen kunnskap i samhandling med andre barn, omgivelsene sine, og kompetente, nysgjerrige voksne. Barnet har alle muligheter for utvikling boende i seg. Pedagogens rolle er å legge til rette for mest mulig utvikling, la barnet få mulighet til å utforske og tolke omgivelsene.

Min kollokviegruppe på lærerhøgskolen reiste blant annet til Stockholm og Reggio Emilia instituttet, pluss besøkte Reggio Emilia barnehager der. Dette var før den store bølgen om barns medvirkning kom på dagsorden i norske barnehager, men helt klart har pedagogikken fra blant annet Reggio Emilia påvirket oss trauste (?) norske pedagoger til å nyansere "vår" pedagogikk. Heldigvis!

Min opplevelse av å være pedagog blir meningsfull når barnets egne interesser, evner og muligheter står i sentrum for hvordan vi - barnet og jeg - skal jobbe sammen for barnets utvikling og framtid. Reggio Emilia pedagogikken legger til rette for dette med sin respekt for "barnets hundre språk".


Norsk Reggionettverk drives av ansatte ved Høgskolen i Telemark.