Alvens pedagogiske fagblogg er ment som et supplement til Alvens egen nettside.

28. juni 2010

Hvor tolerant skal man være i forhold til barn?


Dette er et veldig generelt spørsmål, men det jeg skal ta for meg i innlegget er en helt konkret opplevelse. Jeg lurte på hvilken overskrift jeg skulle sette på dette blogginnlegget.

Jeg funderte litt på disse:
Når er det greit at barn forstyrrer? Kan barn forstyrre? Forstyrrer barn? I denne omgang mener jeg i betydningen at, eller om, de høres? For noen er kanskje dette kontroversielle spørsmål, eller gammeldagse spørsmål. I dagens virkelighet er det nok minst provoserende å stille spørsmål om barn trenger veiledning, men overskriften jeg landet på ble altså om hvor tolerant man skal være.

Sett at du kommer inn i en togkupé. Du er sliten etter et jobboppdrag, eller hva som helst. Du har bestilt plass i komfortvogn, i tillegg til at du også har betalt ekstra for dette. Du har tilgang til nettet og har tenkt å roe kvelden ned med litt surfing, eller få notert noen refleksjoner fra dagen før de går i glemmeboka.

I komfortvogna er det stille, bortsett fra en pappa med sitt barn i barnehagealder som høres ganske godt. Barnet leker, prater med seg selv, litt med pappaen og litt med de som sitter rundt. Du kan ikke høre noe annet enn stemmen fra barnet, enten fordi de voksne prater lavt eller fordi de ikke gir barnet respons. Det er tydelig at barnet har det bra, det leker rollelek med lekene sine, men stemmevolumet er høyt.

Dette pågår en halv time. Du prøver tenke på at snart blir det nok stillere, men kan samtidig ikke helt la være å tenke på at de fleste som sitter i samme kupé som deg skal sitte der en fire-fem timer. Barnet fortsetter sin høylytte lek enda en halv time, og enda en halvtime til. Da først går lekestemmen ned i volum.

Etter halvannen time er det fortsatt ingen andre som du kan høre i kupéen bortsett fra barnet med sin høytlytte lekestemme. Du har heller ikke registrert at pappaen har kommet med en eneste veiledning til barnet i forhold til stemmebruk.

Jeg mener barn kan veiledes, men det skal være en klar intensjon med det. Intensjonen bør være til barnets fordel. Kan det være til barns fordel å få veiledning på stemmebruk i noen sammenhenger? De fleste har sikkert hørt uttrykket inne-stemme og ute-stemme fra barnehagen. Når det gjelder denne togkupésettingen mener jeg at det på sikt vil være til barnets fordel å få veiledning på stemmevolumet.

Hva kan grunnen være til at barn eventuelt ikke får veiledning av sine foreldre i enkelte situasjoner? Jeg vet at noen har en tanke om barnet som et fritt og godt vesen, som skal få vokse opp med et godt selvverd. Flott! Men ingen lever opp uten å bli påvirket av – eller påvirke – sine omgivelser. Heller ikke uskyldige barn. Om man er redd for at barnet skal miste noe av sin selvfølelse ved å få veiledning er mitt råd at man først kommenterer – vi pedagoger liker å kalle det benevner – det barnet gjør som er flott, hyggelig, bra. Deretter kan man utvide barnets tankeverden med snakke om de andre menneskene som finnes i samfunnet, og at de også fortjener å ha det bra.

I denne historien snakker vi om at barnet var en flink leker. Hvis den voksne som er sammen med barnet ønsker å veilede, men samtidig være forsiktig, kan han si noe sånt som at: ”Det ser ut som du og lekene har det fint. Det høres ut som dere har det gøy, men jeg tror det er noen som sitter her på toget som ønsker å ha det rolig. Da kan du og jeg bruke sånn hviskestemme og likevel ha det fint.”

Jeg mener det er ingenting i veien for at barnet får denne oppfordringen flere ganger, men med en vennlig stemme. Helt til den voksne tenker at situasjonen er tilfredsstillende både for de andre i kupéen og for barnet.  Hva er barnets fordel ved dette? Barnet lærer å ta hensyn, samtidig som det ikke blir kuet. Barnet lærer empati, som ikke bare handler om å føle med noen, men det handler om å handle; å gjøre noe i forhold til det man føler for andre. I neste omgang vil barnets fordel være at det vil bli møtt med en sosial aksept for sin evne til å vise hensyn, og det vil selv ha større sjanse for å bli møtt med hensynsfullhet.

Hva mener du? Trenger barn veiledning; og i tilfelle når og hvordan? Eller er det greit at et barn (eller flere) uttrykker seg helt fritt; hvor som helst og når som helst? Hvor går grensen; og hvem skal i tilfelle sette den?

3 kommentarer:

  1. Jeg er helt enig med deg i at barn vil profitere på veiledning i slike situasjoner. Han eller hun vil jo uansett etterhvert merke irritasjonen rundt seg; og bli usikker og lure på hvorfor... Barn fortjener å få vite hvordan de kan tilpasse leken til de andre rundt seg. Jeg synes eksempelet ditt er veldig godt; jeg kjenner meg ihvertfall veldig godt igjen i dette dilemmaet. Har opplevd lignende situasjoner f.eks på spisesteder. Jeg tror mange foreldre blir veldig usikre og "flaue" når barna begynner å bråke på offentlige steder. Da tror jeg det er godt både for små og store når en velmenende voksen med kunnskap om barn tør å bidra til å løse situasjonen på en måte som alle er tjent med.

    Enkelte voksne blir jo sinte og begynner å kjefte; noe som absolutt vil gjøre situasjonen verre for alle parter...Mye kjekkere for barn å bli korrigert på en ok måte.

    Kjempefin blogg forresten; gleder meg til å lese mer etterhvert;))

    SvarSlett
  2. Jeg er nok litt av den gamle skolen her og synes barnet skal bli fortalt at det er flott at du leker, men at også de andre i kupeen skal kunne hvile og slappe av. Jeg synes alt for ofte at barn får gjøre litt for mye selv, og de mister fort respekten for voksne. jeg jobbet et år som lærervikar i barneskolen og ble mektig overrasket over lærerens manglende verktøy for å utøve "disiplin". Og misforstå meg ikke, jeg tenker ikke på disiplin som skammekrok eller smekk på hånda :-), men rett og slett muligheten for å være den voksne som bestemmer. Det er så greit at barn skal utvikle seg selv, men...de er tross alt barn og da er det faktisk en del ting de må forholde seg til som DE VOKSNE bestemmer. Det å kunne tilpasse seg et miljø, normer og regler er minst like viktig som selvutvikling. Tror det er mange ungdommer idag som vil få seg et sjokk når de kommer ut i arbeidslivet. Arbeidslivet er blitt mye mere krevende de siste årene, samtidig som "ungdomslivet" stiller mindre krav til den enkelte når det gjelder ansvar og plikter. Dette ble et litt hummer og kanari svar, men jeg er nå for at barna skal høre på de voksne, men helt klart kan dette gjøres på positive måter :-) Jeg er selv mor til Lille My som er en aktiv 7 åring. Hun er enebarn og vant til oppmerksomhet, og det kommer derfor en del utfordringer med hvordan hun klarer seg i andre sosiale settinger. Hvor stor plass hun skal ta....jeg synes det er helt greit at hun får beskjed av lærerne når nok er nok :-) Det at hun også har en pappa i fengsel gjør ting litt annerledes. Men hun skal ikke "slippe unna" noe fordi hun har en pappa i fengsel, samtidig skal hun ikke straffes for det heller. Jeg har tro på å være konsekvent, at barna vet hvordan vi reagerer gjør dem tryggere og hverdagen blir mere forutsigbar. Vel...det var litt av hvert fra meg alven :-) Vi snakkes ved en senere anledning

    SvarSlett
  3. Jeg synes det må være helt riktig å veilede barn i hvordan man oppfører seg i ulike sosiale sammenhenger. Noen steder passer det å leke "fritt", men vi skal også leve i samfunn med andre og ta hensyn til at det trengs mer ro andre steder. Jeg synes det er forferdelig trist å se foreldre som har spilt fallitt på dette området og lar barna herje og styre uansett hvor de er, eventuelt en misforstått oppfatning av at barna ikke "kan" styre seg. Det kan de, selvfølgelig med unntak av de helt minste.

    SvarSlett