Innlegg

Viser innlegg fra februar, 2011

Lek i snø - en vinterlek

Bilde
LEKETIPS 4 - kan lekes både ute og inne :-)

Jeg har nettopp kjøpt boka ’Moro-vers’ av André Bjerke. Svein Nyhus har illustrert den, og Aschehoug har gitt den ut i 6. opplag i 2009.


Mange morsomme vers, selvfølgelig. Bare å ta for seg. Frotse i ord og rim. Jeg slo opp på ’En labyrint’ – det siste moro-verset i boka. Da fikk jeg en idé!
EN LABYRINT
En labyrint! Du store min! Så spennende! Der går vi inn. Gad vite hvor vi kommer hen? Og mon vi slipper ut igjen? Det finnes vel en utgangsport,  men det er lett å gå seg bort i slik en veldig labyrint, for sett at gangen ender blindt! Tror du vi er på riktig vei? Ja, kjære deg, det håper jeg! Jeg er litt redd, naturligvis. Der slapp vi ut -  å, takk og pris!
Nyhus har illustrert verset med et fortvilet monster som ikke finner veien ut av en megalabyrint, som strekker seg over to hele boksider.
Idéen min er å leke dette verset med barna. I barnehagen har vi megastore legoklosser og puteklosser, som vi kan bygge labyrint av inne. Ute kan vi lage labyrint i sn…

Jevnaldrendes betydning - de likeverdige

Bilde
At barn inspireres og lærer, først og fremst av hverandre, har jeg et typisk eksempel fra i dag, fra vår lille tur på snøføre, med gjengen vår i "min" barnehage.
Gjengen er tolv 2 1/2 og 3 åringer, som har vært en fast turgruppe siden tidlig i høst. Da vi startet opp turgruppa i høst, ønsket vi selvfølgelig å legge til rette for at barna raskest mulig skulle oppnå turglede og mestringsglede. Ved å gi barna oversikt og dermed kjenne på å ha kontroll, mente vi at de ville bli trygge på hva det innebærer å gå på tur. Vi ønsket å legge til rette for at de kom til turdagen med gode og glade forventninger.
Vårt faste turprogram Vi lagde oss en fast turplass, og en fast ”turløype” dit. I høst var det mange av barna som skulle sove etter lunsj, så derfor la vi opp turen til å komme tilbake til avdelingen for å spise lunsj. Fast ”program” på turen har selvfølgelig vært å gå selve ”turløypa”, og se hva som barna finner interessant på sin vei. De er helt klart hverandres største inspirator…

Engstelige barn og uvitende voksne...

Det var i den sårbare 9 års alderen, og hvor jeg var spesielt redd for uvær og ulykker. På radio og i aviser (jeg ble skånet for nyheter på tv), hørte og så jeg at sterk vind og storm rundt omkring i landet blåste av mange hus tak, eller skadet husene på andre måter.
Dette opplevde jeg som veldig skremmende. En dag klarte jeg ikke å ”bære” dette alene lenger, så jeg sa det til moren min.

For noen høres det sikkert rart ut at jeg ventet med å fortelle om det som jeg var redd for, men jeg skulle være stor og flink og klare ting selv. Da går man ikke og ”sipper” til
moren sin for alt mulig! Men denne gangen ble det for mye for meg, så jeg følte nok behov for at en voksen sa noen trøstende ord om å passe på meg, og slike ting. Imidlertid var det ikke slik jeg ble møtt…

Det eneste jeg fikk høre var: ”Puh! Det er da ikke noe å være redd for!” Så fikk jeg et blikk som var litt undrende; som om hun trodde jeg ikke virkelig mente at jeg var redd. Jeg husker jeg tenkte: ”Kan du ikke holde li…