Alvens pedagogiske fagblogg er ment som et supplement til Alvens egen nettside.

14. februar 2011

Lek i snø - en vinterlek


LEKETIPS 4 - kan lekes både ute og inne :-)

Jeg har nettopp kjøpt boka ’Moro-vers’ av André Bjerke. Svein Nyhus har illustrert den, og Aschehoug har gitt den ut i 6. opplag i 2009.


Mange morsomme vers, selvfølgelig. Bare å ta for seg. Frotse i ord og rim.
Jeg slo opp på ’En labyrint’ – det siste moro-verset i boka. Da fikk jeg en idé!

EN LABYRINT

En labyrint!
Du store min!
Så spennende!
Der går vi inn.
Gad vite hvor vi kommer hen?
Og mon vi slipper ut igjen?
Det finnes vel en utgangsport, 
men det er lett å gå seg bort
i slik en veldig labyrint,
for sett at gangen ender blindt!
Tror du vi er på riktig vei?
Ja, kjære deg, det håper jeg!
Jeg er litt redd, naturligvis.
Der slapp vi ut -  å, takk og pris!

Nyhus har illustrert verset med et fortvilet monster som ikke finner veien ut av en megalabyrint, som strekker seg over to hele boksider.

Idéen min er å leke dette verset med barna. I barnehagen har vi megastore legoklosser og puteklosser, som vi kan bygge labyrint av inne. Ute kan vi lage labyrint i snøen, det er kjempegøy! Dette må prøves, i morgen den dag :-)

Etterpå vet alle hva en labyrint er, alle har hatt en morsom opplevelse, og kanskje kan vi moro-verset utenat?



9. februar 2011

Jevnaldrendes betydning - de likeverdige


At barn inspireres og lærer, først og fremst av hverandre, har jeg et typisk eksempel fra i dag, fra vår lille tur på snøføre, med gjengen vår i "min" barnehage.

Gjengen er tolv 2 1/2 og 3 åringer, som har vært en fast turgruppe siden tidlig i høst. Da vi startet opp turgruppa i høst, ønsket vi selvfølgelig å legge til rette for at barna raskest mulig skulle oppnå turglede og mestringsglede. Ved å gi barna oversikt og dermed kjenne på å ha kontroll, mente vi at de ville bli trygge på hva det innebærer å gå på tur. Vi ønsket å legge til rette for at de kom til turdagen med gode og glade forventninger.

Vårt faste turprogram
Vi lagde oss en fast turplass, og en fast ”turløype” dit. I høst var det mange av barna som skulle sove etter lunsj, så derfor la vi opp turen til å komme tilbake til avdelingen for å spise lunsj.
Fast ”program” på turen har selvfølgelig vært å gå selve ”turløypa”, og se hva som barna finner interessant på sin vei. De er helt klart hverandres største inspiratorer, og har mer å si for hverandre enn vi voksne kan skilte med å kunne påvirke dem med. Det har vært mye moro å se på på vår vei; som hundebæsj – hvorfor vet vi at det er bæsj etter hunden? – små brune blader, kjempestore brune blader og mange andre spennende saker man kan finne ute i naturen. Her gjelder det samme; barna synes det er mest spennende og interessant å se på de ”tingene” som de jevnaldrende måtte finne og se, ikke det vi voksne viser de…

Jevnaldrendes betydning
Helt siden jeg leste ’De likeverdige’ – Om sosialisering og de jevnaldrendes betydning, av Ivar Frønes (Universitetsforlaget 1998 – ny utgivelse: Gyldendal akademisk forlag 2006) har det fascinert meg hvordan dette med de jevnaldrendes betydning, stemmer med mine observasjoner av barns verden. Se på dagen i dag: helt klart er det viktig at vi voksne er til inspirasjon og er gode rollemodeller, men det er først når ett av de andre barna gjør noe som de andre synes ser morsomt ut, at det virkelig skjer en utvikling og en 'aksjon' hos barna.

Vår lille tur på snøføre
Det skal sies at det er lenge siden våre faste turdager, siden vi har opplevd desember måned med sine juleforberedelser inne og januar måned med sine 15-20 minusgrader ute. Men nå er vi altså i gang igjen. En av guttene uttalte før vi gikk: ”Vi skal ikke gå hele tiden!” ”Neida;” forsikret jeg, ”vi skal gå et sted for å ake!” Forrige tur gikk nemlig til returpunktet for å kaste metallsøppel, og da ble det lite tid til å ake. Vår faste turplass er det for vanskelig å komme til enda, så nå må vi improvisere litt. Det er en del utfordringer med nysnø, glatte under, skare oppå, ujevnt terreng og korte barnebein. Ikke like lett å holde mot og humør oppe, men vi voksne prøver så godt vi kan og oppmuntre barna til at ”dette går bra!”…

Tar etter de andres gjøren og laden
På vei tilbake barnehagen, fra vår lille tur på snøføre, er de barna som tar føringen helt klare på at ”dess større fysiske utfordringer, dess bedre” – dette er noe som barn gjør helt konsekvent, og helt av seg selv. Ikke at de uttaler det selvfølgelig, nei de utfører det! Opp på den høye brøytekanten klatrer de, og nærmest spretter bortover på toppen av denne. Etter følger de aller minste, med de aller korteste beina. De som før på turen ville ha hjelp til å gå i ”løypa”, kavrer seg nå opp helt av seg selv, og stavrer og balanserer seg svært så fornøyd på toppen av brøytekanten. Så moro, og bare blide, små fjes å se! Et helt dagligdags eksempel på at barn inspireres og lærer, først og fremst av hverandre :-)

1. februar 2011

Engstelige barn og uvitende voksne...

Det var i den sårbare 9 års alderen, og hvor jeg var spesielt redd for uvær og ulykker. På radio og i aviser (jeg ble skånet for nyheter på tv), hørte og så jeg at sterk vind og storm rundt omkring i landet blåste av mange hus tak, eller skadet husene på andre måter.
Dette opplevde jeg som veldig skremmende. En dag klarte jeg ikke å ”bære” dette alene lenger, så jeg sa det til moren min.

For noen høres det sikkert rart ut at jeg ventet med å fortelle om det som jeg var redd for, men jeg skulle være stor og flink og klare ting selv. Da går man ikke og ”sipper” til
moren sin for alt mulig! Men denne gangen ble det for mye for meg, så jeg følte nok behov for at en voksen sa noen trøstende ord om å passe på meg, og slike ting. Imidlertid var det ikke slik jeg ble møtt…

Det eneste jeg fikk høre var: ”Puh! Det er da ikke noe å være redd for!” Så fikk jeg et blikk som var litt undrende; som om hun trodde jeg ikke virkelig mente at jeg var redd. Jeg husker jeg tenkte: ”Kan du ikke holde litt rundt meg og si at du vil passe på meg? Kan du ikke gi meg en klem eller en klapp på kinnet? Kan du ikke gi meg noen trøstende ord om ikke annet?” Jeg undret meg over at ”jeg som er barn vet hvordan du som er voksen skal være, men du vet det ikke selv!”…

Dette er ikke for å henge ut moren min. Jeg tror det er en veldig vanlig måte å reagere på, spesielt når man tenker at barna er blitt ”store”! Selv om voksne ikke synes at ting er farlig, dumt eller vanskelig, kan det allikevel være fryktelig og uoverstigelig for et barn. Barns uttrykk må aldri undervurderes! Voksne må se etter barns kroppslige kommunikasjon, tone seg inn på deres ”sending”. Det er en øvelse av flere årsaker; det kan nemlig føre til at man som voksen må ta inn over seg noe man helst vil unngå, eller bruke tid på noe man synes er ”unødvendig”.

For at barn skal føle seg anerkjent er det viktig at voksne toner seg inn, leser barnets ansikts- og kroppsuttrykk, og slik blir i stand til å dele barnets følelser. Barn blir ikke mindre redde av at voksne ”blåser av” deres engstelse, de trenger å bli møtt med respekt for sine følelser. Barn trenger å bli tatt på alvor, for å oppleve seg anerkjent og kjenne seg trygg på å bli ivaretatt.

Nå ble ikke min redsel for uvær og spesielt vindvær noe som tok overhånd, men eksempelvis var jeg urasjonelt redd for vindvær helt til jeg var nærmere 30 år. 
Det sier jo noe om hvor viktig det er hva voksne møter barns ”normale redsel” med.