Alvens pedagogiske fagblogg er ment som et supplement til Alvens egen nettside.

28. september 2011

Hva skal vi ha til lunsj?

Barna i Espira Kniveåsen barnehage i Drammen er så heldige at de har egen kokk til å lage mat for seg. Dette koster ikke mer enn "vanlig" kostpenger for foreldrene, og er svært vellykket for barna, men foreldrene er minst like begeistret.

(Illustrasjonsfoto: Colourbox.no)

Kokken vår Jolanta
Jolanta lager varm lunsj flere ganger i uka. Barna er blitt veldig interessert i ulik mat, og de er veldig glad i Jolanta :) Nå spør barna forventningsfullt (nesten) med en gang de kommer om morgenen: "Hva skal vi ha til lunsj?" De har fått erfaring med at mat er godt og spennende! De får oppøvd smaksløkene sine, og foreldrene forteller at de er fornøyde med barnas økende interesse for ulik mat og annen mat enn det de får hjemme.

Mat er ikke alltid fristende
Det er jo faktisk ikke slik at mat er like fristende for oss bestandig, her i rike Norge. Trist, men slik er det, og det må vi forholde oss til. Noen barn har også ulike utfordringer (fysiske og/eller mentale) som gjør at de trenger ekstra omsorg og oppfølging i forbindelse med hva slags mat de får, og om de får i seg nok mat.

Bordfellesskap
Sammen med andre barn i et hyggelig bordfellesskap smaker man gjerne på andre saker enn man gjøre hjemme. En egen kokk som har mat som fagområde gjør det lettere både for barna og for oss personale å oppleve at det å spise er noe å glede seg til; mat er ikke 'bare' sunt, men også godt og spennende! En vinn-vinn situasjon for alle :)

Smaksskole i barnehagene
barnehage.no leser jeg at Arne Brimi som har startet prosjektet 'Smaksskole'. Bakgrunnen er at mye av maten vi spiser i dag blir kjøpt i butikk, og er satt sammen av mange ulike produkter. Derfor blir nye generasjoner forvirret og mister evnen til å utvikle ekte smakspreferanser, sier Brimi. Han vil at 'Smaksskole' skal begynne i barnehagene, og viser blant annet til forsking som slår fast at de beste og fleste smakspreferansene vi har som voksne, får vi nettopp som barn.
- Derfor er det viktig å stimulere barna og la dem få oppleve de gode og ekte smakene fra de går i barnehagen, sier Brimi. Og det er ikke bare norsk mat han presenterer for de små. De får også prøve seg på mat og krydder fra andre verdensdeler.
- De lærer også litt om hva sukker og sjokolade egentlig er, sier kokken. Etter at det har vært fokus på mat både på TV og ellers i samfunnet, registrerer Brimi at det blir mindre og mindre av det.
Har du erfaring med dette?
Skal bli spennende å følge prosjektet 'Smaksskole', og høre din erfaring. Eller synes du dette er en dårlig idé, og at barn bør spise det de får servert og "ferdig med det"?

12. september 2011

Kompisdukken Sofus blir levende

Sofus er en kompisdukke som synger med tegnstøtte

Det er spennende, og ikke så mye som skal til for å gjøre hånddukker og dyr "levende".
Barna elsker det! Det trenger ikke å være så avansert, men å legge litt ulike stemmer til gjør leken straks mer interessant.

Bli kjent med dukken selv
1) Tips: snakk litt med dukken/dyret for deg selv først, slik at dere blir 'kjent' og slik at du oppfatter hva som er dukken eller dyrets 'sjel'! Da får dere en fin 'dialog', og barna opplever situasjonen som du lager som ekte.
Barna har ikke nødvendigvis behov for at du har en avansert fortelling; det holder at du finner på litt der-og-da, og snakker med dukken/dyret om det som dere skal i samlinga.

Dukken kan snakke direkte til barna
2) Tips: la gjerne dukken/dyret tulle litt (promp og slike ting er alltid populært) eller at det er opptatt av noe som et av barna er opptatt av. Kanskje har en slått seg, eller kanskje har en hatt bursdag. Da er det ekstra hyggelig at hånddukken/dyret også vil vite litt om dette.
Levende hånddukker/dyr er like aktuelt i skolen som i barnehagen. For ikke å snakke om på teateret; i voksenforestillingen Dickie Dick Dickens (som vises av Riksteateret) er dukkene satt inn i en genial regi som gjør de svært levende.

Forhandlere
Dukker som kompisdukken Sofus kalles også en marotter, og kan fås i forskjellige størrelser. Jeg husker ikke lenger hvor jeg kjøpte min, men dette tyske firmaet er en forhandler. Tar gladelig imot tips hvis du vet om en norsk nettforhandler.


Så er det bare å sette i gang!
Del gjerne din erfaring med meg her på bloggen :)


1. september 2011

Interaktive barnebøker

Barnebøker til IPad er herlig!

Gratis barnebok på nett
Via Twitter ble jeg tipset om at enkelte barnebøker kan man laste ned gratis, slik at for eksempel barnegruppa i barnehagen kan se bildene samtidig (det er alltid en stor utfordring i stooore barnegrupper, som det nå blir fler og fler av...).

Man kopler bare datamaskinen til projektoren (forhåpentligvis har barnehagen økonomi til å kjøpe en slik...) og kopler seg til nettet og bokhylla.no


Under emnet barnebøker er det en hel del som er gratis å se på der-og-da. Moro!

Interaktive barnebøker
IPadappsNorge kan man kjøpe barnebok app'er, og de koster ikke stort!

Noen av bøkene er interaktive, og for oss som er sammen med barn med spesielle behov - som i mange tilfelle er overlatt til hva andre velger for seg - er det helt supert å kunne tilby barnet å få styre lesingen selv. Enten det er å bla om eller høre opplesing eller være medleser.

Verden går framover :)



10. august 2011

Barns egne uttrykk etter traumatiske opplevelser


Etter 22. juli 2011 og den dagens grusomme hendelser, har medier vært gode på blant annet å gi råd om hvordan samtale med barn om dette. Familie & Medier har en god side, som jeg refererer litt fra:  

La barn forklare

Det er viktig at barna selv også setter ord på det de ser og hører. Hva oppfatter de, og hva tenker de om det som har skjedd? La dem gjerne tegne ting de har sett på nyhetene, eller skrive små brev eller dikt om det de ser og hører. På den måten får barna selv bearbeide sterke inntrykk.



Selv vil jeg fortelle deg tre hverdagshistorier (navnene er fiktive) - om barns egne uttrykk etter traumatiske opplevelser - fra mitt arbeid som sykehuspedagog på en barneavdeling. På barneavdelingen fikk vi nærkontakt med barn, ungdom og voksne i sorg og fortvilelse, men også i glede heldigvis. 

ANDREAS
Andreas på nesten 3 år satt med meg på lekerommet. Vi hadde malestund. Andreas hadde fått et stort, godt maleark. Han og noen andre barn satt dypt konsentrert med pensler og ulike farger de kunne velge i.

Noen av barna fortalte meg hva de ville male, mens andre stengte liksom verden ute og bare ga seg hen til arket, fargene og penselstrøkene, blant annet Andreas. Jeg la merke til at han tok for seg av mørk lilla, svart, mørk blå og noe mørkegrønt. Han så bestemt ut, sikker, hadde liksom ikke behov for å dele det han gjorde.

Jeg tolket fargevalget hans og kroppsspråket hans når han malte, som at han hadde opplevd noe han ikke syntes noe om. Slik som de fleste barn på sykehus opplever; de må være med på vonde undersøkelser, ta ekle medisiner, få sprøyter, ligge når de vil stå opp, stå opp når de vil ligge, vente med å spise når de er sultne, osv. osv. Det er traumatiske, dramatiske og smertefulle opplevelser for små mennesker som ikke forstår hvorfor de må gjøre alt dette. I tillegg kjenner de nok også på at foreldrene er litt engstelige også…

Plutselig la Andreas fra seg penselen og var ferdig! Akkurat da kom mammaen hans. 

Det var godt for mammaer og pappaer å kunne kople litt av – være litt for seg selv den tiden barna deres hadde en god aktivitet eller lekestund sammen med meg – når det hele til tider skjedde så mye traumatisk, dramatisk og smertefullt med barna deres ellers i sykehusoppholdet.

Andreas kikket stolt opp på mammaen sin, da jeg (også stolt) fortalte at han hadde sittet så konsentrert og malt et bilde. Men hun så helt sjokkert ut da hennes ikke fullt tre år gamle sønn viste henne bilde som han hadde malt. Jeg kjente at jeg stusset på ansiktsuttrykket hennes, og så utbrøt hun nesten helt gråtkvalt: ”Men han pleier jo alltid bare å bruke lyse farger; lyseblå, gul og andre slike lyse farger!”

Da fortalte jeg henne hva min tolkning var, og at jeg trodde det var godt for Andreas at han fikk malt disse mørke fargene som nok viste sinnsstemningen han hadde følt på. Men nå var han altså ferdig med malingen, og klar for å leke!

Sånn er barn; ut og inn av vanskelige ting, med leken som en svært god avkopling etter at de har fått gitt uttrykk for det de har inni seg av ulike følelser.


THOMAS
Thomas var fyllt 6 år og skulle begynne på skolen til høsten. Han virket glad og fornøyd da han kom til meg på lekerommet.

Det var ikke alltid jeg visste hva barna feilte, eller hva de hadde opplevd, hvis jeg ikke hadde vært på previsitt om morgenen eller de kom 'uanmeldt'. Noen ganger virket det som foreldrene trodde jeg visste alt, og noen ganger det motsatte. Barnet var hele tiden i sentrum for oss alle, og da gjorde vi uansett det som vi så var best for det; enten det var å snakke/spørre eller la være å snakke/spørre.

Thomas virket altså lett til sinns, vi lekte og spilte spill, og til slutt fant jeg fram tegnesaker til oss. Thomas tegnet et flott helikopter. Jeg ble ganske imponert over tegningen, og spurte om han hadde stått ute på balkongen og sett det.

Rett som det var kom det ambulansehelikopter til landingsplassen utenfor sykehuset, og det var en spennende aktivitet å følge med på for de som var 'innestengt' på avdelingen.

Men neida! Thomas hadde blitt fløyet til sykehuset i ambulansehelikopter han, bare at han hadde vært bevisstløs, så han hadde ikke 'fått det med seg'...

Nå tegnet han den dramatiske opplevelsen for seg selv, og så delte han og jeg den sammen.



SHALA
Shala var litt over 1 år og hadde ligget i sengen sin over en uke, med høy feber. Hun orket ingen ting, og hvert fall ikke å spise. Mammaen hennes hadde vært hos henne døgnet rundt, og var svært sliten. Sykepleierne følte at mammaen måtte få hvile seg litt, og spurte meg om jeg kunne gå inn til henne for å se om hun ville høre på at jeg sang for henne. Jeg tok med gitaren, satte meg på en stol ved sengen hennes, og begynte å spille svakt samtidig som jeg sang en rolig sang. Shala så på meg, og lyttet oppmerksomt.

Jeg stoppet sangen og gitarspillet for å lese kroppsspråket hennes om hun ble sliten og ville ha fred. Da ville hun i så fall ha snudd hodet til siden, med ansiktet bort fra meg, Men hun fortsatte å se oppmerksomt på meg, selv om hun var veldig svak.

Etter noen flere sanger begynte hun å smile! Jeg sluttet ’mens leken var god’, og i det jeg skulle gå ut fra sykerommet kom mammaen tilbake og så at datteren hennes hadde fått et annet glimt i øyet. Etterpå fikk jeg vite at Shala orket å spise litt, for første gang på over en uke.

Selv om barn ikke alltid kan uttrykke seg selv og sine egne følelser, kan de få opplevelsen av å uttrykke seg ved å delta i det som andre uttrykker.



9. august 2011

Pedagogisk bokklubb

Ikke at jeg har tenkt å drive så mye kommersiell reklamevirksomhet fra denne bloggen, men Pedagogisk bokklubb er så godt tips i Alvens sammenheng at jeg må nevne den. Dessuten er boka 'Eksplosive barn' en av bøkene i Månedens tilbud, som du burde sjekke. Jeg har omtalt denne boka i eget blogginnlegg her.



21. juni 2011

Vil slå et slag for lesing i barnehagen

Det kan aldri bli for mye lesing i barnehagen, tror jeg :-)
Vi vet at jo mer barn blir lest for - og dess tidligere vi starter - jo bedre lesere òg skrivere! blir de når de kommer opp i skolealder.

Dessuten er det så mange andre fordeler; sosial utvikling, kulturell utvikling, emosjonell utvikling... og så videre og så videre. Bare fordeler med andre ord! For ikke å snakke om at det er gøy og underholdende med litteratur :-)

Lesefrøsidene hos Lesesenteret kan gi deg som voksen inspirasjon, så sett i gang; jo før jo bedre...



2. juni 2011

LÆRERE PÅ BARNEHAGEBESØK - skoleforberedelse


Jeg savner lærerne i barnehagen! Ikke fordi jeg mener de må være der som et personale, men jeg savner at de kommer på besøk, som skoleforberedende tiltak for førskolebarna.

Hospitering
Vi er opptatt av at vi som jobber i barnehagen skal vite noe om hvordan barna får det i skolen, men det er faktisk like viktig for barna som begynner på skolen at lærerne vet noen om hvordan barna har hatt det i barnehagen. Det er deres status når de kommer til skolen, men hvis ikke lærerne vet noe om det – ved eget besøk – så vil det heller ikke få naturlig status å snakke noe om det. Ditto vil ikke barna oppleve at det de har med seg av kunnskap og erfaring fra barnehagen teller i skolen; det som ikke blir snakket om kan ikke være viktig.

Jeg tror det er flere førskolelærere som har hospitert i skoler, enn det er lærere som har hospitert i barnehager. Selv har jeg både hospitert og jobbet i skolen, og fått verdifull erfaring fra dette som jeg har tatt med tilbake til barnehagen. Denne erfaringen – ved å være i skolen – kunne jeg ikke fått ved bare å lese eller høre om det samme.

Utdanningsforbundets skolestartbrosjyre
Det er med glede jeg ser i Utdanningsforbundets skolestartbrosjyre 'Med spent forventning….' – en veldig god og kortfattet brosjyre forøvrig –  at et av punktene som det anbefales å få gjennomført før skolestart nettopp er at “lærere og førskolelærere skal hospiterer i hverandres virksomheter, slik at de får felles erfaringer med innhold og arbeidsformer”.

Kunnskapsdepartementets veileder
I Kunnskapsdepartementets veileder for skolestart fra 2008 'Fra eldst til yngst' uttaler en lærer: ”Vi i skolen vet for lite om hva de har jobbet med i barnehagen før vi tar imot barna. Jeg har savnet å ha kjennskap til barna og hva de kan, for å kunne gi dem bedre oppfølging fra starten.”

Videre i heftet kan vi lese: "Det kommende skolebarnet har med seg erfaringer, kunnskap og ferdigheter fra barnehagen på flere områder, som et godt grunnlag for skolestart. Ved at skolen er kjent med og bygger videre på dette kan det bidra til sammenheng og kontinuitet i det tidlige lærings- og omsorgstilbudet. Målet må være å skape forbindelseslinjer mellom de to institusjonene slik at det ikke overlates til barnet selv å finne veien i alt det nye det møter."

Oppfordring til kommunene
Kunnskapsdepartementet uttaler at “kommunen som lokal barnehagemyndighet og skoleeier har som oppgave å sette sammenheng og overgang på dagsorden og å motivere virksomhetene til å finne fram til sine egne tiltak. Et virkemiddel kan være å arrangere konferanser, felles samlinger eller kurs. En annen mulighet kan være å etablere faglige forum, nettverksgrupper eller samarbeidsgrupper der lærere fra barnehager og skoler møtes. Dette kan skape større forståelse for arbeidet som gjøres i de to ulike institusjonene.”

Faglig forum
Jeg skulle ønske at kommunene tok oppfordringen fra Kunnskapsdepartementet om å opprette et faglig forum mellom de ulike institusjonene. Vi – som jobber i de ulike institusjonene – har mye å lære av hverandre, og barna vil profittere mye på det i form av en tryggere skolestart med raskere innlæringsfase. Vi vet at det er når man er trygg og kjent at man lærer best og raskest, og det vil vi jo at våre barn skal få oppleve?

En vinn-vinn situasjon
I Utdanningsforbundets medlemsblad har jeg nettopp lest uttalelser fra nyutdannede lærere som savner mer relevant praksis før de blir kastet ut i klasser helt på egenhånd, etter endt lærereksamen. Vedkommende nyutdannede lærer uttalte at det var stor forskjell på å ha praksis sammen med andre studenter i klassen, enn å ha klassen alene. Selv om de hadde hatt såkalt skoleovertakelse hadde de ikke prøvd seg på det som ble virkeligheten når de var ferdigutdannet lærer.

Hva med å ha skoleovertakelse for en dag på de ovennevnte prinsippene, og at den dagen kunne brukes til at lærerne kom på hospitering i barnehagen til førskolebarna? Praktisk gjennomførbart tror jeg det skulle være, og en vinn-vinn situasjon for alle!

6. mai 2011

Voldelige promoer på TV

Dette innlegget er hentet fra Barnevakten - en organisasjon som gir råd om barn og medier:

"Voldelige promoer?

Jeg reagerer veldig på at NRK, TV 2 og TV Norge sender reklame/"se hva som skjer" med klipp fra filmer som kommer seinere på kvelden, og som inneholder scener med vold og drap. Dette sendes før kl 21 på kvelden. Totalt uakseptabelt! Vi ser gjerne Farmen med vår 10- åring, men vi ønsker å skjerme henne for uønskede vold- og drapsscener. Noe dere kan gjøre?

Hei og takk for din henvendelse.
TV-kanalene skal forholde seg til vannskille også i reklame for filmer som sendes senere på kvelden, men vi ser at grensene ofte tøyes for hva som vises i trailere. Les mer om vannskilleforskriftene.
Det beste er om du sender reaksjoner hver gang det kommer en promo for en film eller serie som du reagerer på. Noter kanal og klokkeslett og send det til oss eller til tv-selskapet direkte. Her finner du kontaktinformasjon til de ulike TV-selskapene. Reaksjoner som kommer til oss sender vi til de ansvarlige i de ulike TV-kanalene.
Lykke til."



25. mars 2011

Fra dramalek til lekende forestilling




Lierposten 3. februar 2011

Drama er gøy!
Det synes barn og voksne i Akebakken barnehage i Lier. De inviterte derfor Alven til å kurse de enda mer i hvordan man kan dramatisere leken, hvordan improvisere fram lekesituasjoner som utvikler leken, og som utvikler de voksne til å bli enda mer lekne.

To grupper barn fikk tilbudet; det var HokusPokus og VirreVirreVapp *de har så morsomme navn på avdelingene i Akebakken barnehage*.

Første målet for HokusPokus (2 åringer) var å få alle med i aktivitetene når vi hadde dramasamlinger. Det er alltid noen barn som er 'frampå' og noen som er 'tilbaketrukket'. Barn skal få være som de er - og respekteres for det - men en pedagogisk tanke er å legge til rette for at de får prøvd seg på noe utover det utviklingsstadiet de er på i øyeblikket.

Det første målet for VirreVirreVapp (4 åringene) var å få de til å samarbeide med hverandre. Det er en begynnende utfordring for et menneske som hittil har vært mest selvsentrert.
Vi hadde en fast sang i starten på hver samling ("Vi si'r goddag!") - barn liker ritualer; føles trygt - og en fast sang på slutten av hver samling ("Nå er det slutt på samling", fra Snakkepakken).
Sammen med Sofusdokka fikk Alven god kontakt med alle barna, gjennom humor, musikk og HC Andersens fortelling om 'Den standhaftige Tinnsoldat'.

Sofusdokka
Sofusdokka gjorde en god jobb for å få dratt i land målet om å få alle HokusPokusene i aktivitet, og å få VirreVirreVappene til å samarbeide. Hva gjør man ikke for en god dokkevenn? Musikken (hentet fra Spotify) hjalp oss alle inn i den 'rette' stemningen, og holdt oss der *det er også god hjelpe i florlette skjerf*.

Drammens Tidende 2. februar 2011

Avslutningen på disse seks dramaleksamlingene ble en vellykket, lekende forestilling for foreldre og søsken, som vi satte opp i barnehagens lokale.

All ære til et lekent og samarbeidsvillig personale
i Akebakken barnehage!

Denne mailen kom til Alven etter endt oppdrag:

Kjære deg!
Takk for at du kom inn i barnehagen vår og beriket oss med deg og dine kunnskaper, og mest for at du viste oss din evne til å kommunisere med barn! Du er et godt forbilde!

Jeg skal gjøre mitt beste for å gjenkalle "Kari Anna-tilnærmingen" i vårt videre arbeid.

Personalet var så stolte av det de fikk vise frem i dag - og det er godt å oppleve for meg som deres leder. Du har inspirert og motivert! Vi har lært og fått nye ideer.

Foreldrene var rørt og mange fikk nye tanker om hva som er viktig for barna deres.


God klem fra Solfrid




14. februar 2011

Lek i snø - en vinterlek


LEKETIPS 4 - kan lekes både ute og inne :-)

Jeg har nettopp kjøpt boka ’Moro-vers’ av André Bjerke. Svein Nyhus har illustrert den, og Aschehoug har gitt den ut i 6. opplag i 2009.


Mange morsomme vers, selvfølgelig. Bare å ta for seg. Frotse i ord og rim.
Jeg slo opp på ’En labyrint’ – det siste moro-verset i boka. Da fikk jeg en idé!

EN LABYRINT

En labyrint!
Du store min!
Så spennende!
Der går vi inn.
Gad vite hvor vi kommer hen?
Og mon vi slipper ut igjen?
Det finnes vel en utgangsport, 
men det er lett å gå seg bort
i slik en veldig labyrint,
for sett at gangen ender blindt!
Tror du vi er på riktig vei?
Ja, kjære deg, det håper jeg!
Jeg er litt redd, naturligvis.
Der slapp vi ut -  å, takk og pris!

Nyhus har illustrert verset med et fortvilet monster som ikke finner veien ut av en megalabyrint, som strekker seg over to hele boksider.

Idéen min er å leke dette verset med barna. I barnehagen har vi megastore legoklosser og puteklosser, som vi kan bygge labyrint av inne. Ute kan vi lage labyrint i snøen, det er kjempegøy! Dette må prøves, i morgen den dag :-)

Etterpå vet alle hva en labyrint er, alle har hatt en morsom opplevelse, og kanskje kan vi moro-verset utenat?



9. februar 2011

Jevnaldrendes betydning - de likeverdige


At barn inspireres og lærer, først og fremst av hverandre, har jeg et typisk eksempel fra i dag, fra vår lille tur på snøføre, med gjengen vår i "min" barnehage.

Gjengen er tolv 2 1/2 og 3 åringer, som har vært en fast turgruppe siden tidlig i høst. Da vi startet opp turgruppa i høst, ønsket vi selvfølgelig å legge til rette for at barna raskest mulig skulle oppnå turglede og mestringsglede. Ved å gi barna oversikt og dermed kjenne på å ha kontroll, mente vi at de ville bli trygge på hva det innebærer å gå på tur. Vi ønsket å legge til rette for at de kom til turdagen med gode og glade forventninger.

Vårt faste turprogram
Vi lagde oss en fast turplass, og en fast ”turløype” dit. I høst var det mange av barna som skulle sove etter lunsj, så derfor la vi opp turen til å komme tilbake til avdelingen for å spise lunsj.
Fast ”program” på turen har selvfølgelig vært å gå selve ”turløypa”, og se hva som barna finner interessant på sin vei. De er helt klart hverandres største inspiratorer, og har mer å si for hverandre enn vi voksne kan skilte med å kunne påvirke dem med. Det har vært mye moro å se på på vår vei; som hundebæsj – hvorfor vet vi at det er bæsj etter hunden? – små brune blader, kjempestore brune blader og mange andre spennende saker man kan finne ute i naturen. Her gjelder det samme; barna synes det er mest spennende og interessant å se på de ”tingene” som de jevnaldrende måtte finne og se, ikke det vi voksne viser de…

Jevnaldrendes betydning
Helt siden jeg leste ’De likeverdige’ – Om sosialisering og de jevnaldrendes betydning, av Ivar Frønes (Universitetsforlaget 1998 – ny utgivelse: Gyldendal akademisk forlag 2006) har det fascinert meg hvordan dette med de jevnaldrendes betydning, stemmer med mine observasjoner av barns verden. Se på dagen i dag: helt klart er det viktig at vi voksne er til inspirasjon og er gode rollemodeller, men det er først når ett av de andre barna gjør noe som de andre synes ser morsomt ut, at det virkelig skjer en utvikling og en 'aksjon' hos barna.

Vår lille tur på snøføre
Det skal sies at det er lenge siden våre faste turdager, siden vi har opplevd desember måned med sine juleforberedelser inne og januar måned med sine 15-20 minusgrader ute. Men nå er vi altså i gang igjen. En av guttene uttalte før vi gikk: ”Vi skal ikke gå hele tiden!” ”Neida;” forsikret jeg, ”vi skal gå et sted for å ake!” Forrige tur gikk nemlig til returpunktet for å kaste metallsøppel, og da ble det lite tid til å ake. Vår faste turplass er det for vanskelig å komme til enda, så nå må vi improvisere litt. Det er en del utfordringer med nysnø, glatte under, skare oppå, ujevnt terreng og korte barnebein. Ikke like lett å holde mot og humør oppe, men vi voksne prøver så godt vi kan og oppmuntre barna til at ”dette går bra!”…

Tar etter de andres gjøren og laden
På vei tilbake barnehagen, fra vår lille tur på snøføre, er de barna som tar føringen helt klare på at ”dess større fysiske utfordringer, dess bedre” – dette er noe som barn gjør helt konsekvent, og helt av seg selv. Ikke at de uttaler det selvfølgelig, nei de utfører det! Opp på den høye brøytekanten klatrer de, og nærmest spretter bortover på toppen av denne. Etter følger de aller minste, med de aller korteste beina. De som før på turen ville ha hjelp til å gå i ”løypa”, kavrer seg nå opp helt av seg selv, og stavrer og balanserer seg svært så fornøyd på toppen av brøytekanten. Så moro, og bare blide, små fjes å se! Et helt dagligdags eksempel på at barn inspireres og lærer, først og fremst av hverandre :-)

1. februar 2011

Engstelige barn og uvitende voksne...

Det var i den sårbare 9 års alderen, og hvor jeg var spesielt redd for uvær og ulykker. På radio og i aviser (jeg ble skånet for nyheter på tv), hørte og så jeg at sterk vind og storm rundt omkring i landet blåste av mange hus tak, eller skadet husene på andre måter.
Dette opplevde jeg som veldig skremmende. En dag klarte jeg ikke å ”bære” dette alene lenger, så jeg sa det til moren min.

For noen høres det sikkert rart ut at jeg ventet med å fortelle om det som jeg var redd for, men jeg skulle være stor og flink og klare ting selv. Da går man ikke og ”sipper” til
moren sin for alt mulig! Men denne gangen ble det for mye for meg, så jeg følte nok behov for at en voksen sa noen trøstende ord om å passe på meg, og slike ting. Imidlertid var det ikke slik jeg ble møtt…

Det eneste jeg fikk høre var: ”Puh! Det er da ikke noe å være redd for!” Så fikk jeg et blikk som var litt undrende; som om hun trodde jeg ikke virkelig mente at jeg var redd. Jeg husker jeg tenkte: ”Kan du ikke holde litt rundt meg og si at du vil passe på meg? Kan du ikke gi meg en klem eller en klapp på kinnet? Kan du ikke gi meg noen trøstende ord om ikke annet?” Jeg undret meg over at ”jeg som er barn vet hvordan du som er voksen skal være, men du vet det ikke selv!”…

Dette er ikke for å henge ut moren min. Jeg tror det er en veldig vanlig måte å reagere på, spesielt når man tenker at barna er blitt ”store”! Selv om voksne ikke synes at ting er farlig, dumt eller vanskelig, kan det allikevel være fryktelig og uoverstigelig for et barn. Barns uttrykk må aldri undervurderes! Voksne må se etter barns kroppslige kommunikasjon, tone seg inn på deres ”sending”. Det er en øvelse av flere årsaker; det kan nemlig føre til at man som voksen må ta inn over seg noe man helst vil unngå, eller bruke tid på noe man synes er ”unødvendig”.

For at barn skal føle seg anerkjent er det viktig at voksne toner seg inn, leser barnets ansikts- og kroppsuttrykk, og slik blir i stand til å dele barnets følelser. Barn blir ikke mindre redde av at voksne ”blåser av” deres engstelse, de trenger å bli møtt med respekt for sine følelser. Barn trenger å bli tatt på alvor, for å oppleve seg anerkjent og kjenne seg trygg på å bli ivaretatt.

Nå ble ikke min redsel for uvær og spesielt vindvær noe som tok overhånd, men eksempelvis var jeg urasjonelt redd for vindvær helt til jeg var nærmere 30 år. 
Det sier jo noe om hvor viktig det er hva voksne møter barns ”normale redsel” med.