Jevnaldrendes betydning - de likeverdige

At barn inspireres og lærer, først og fremst av hverandre, har jeg et typisk eksempel fra i dag, fra vår lille tur på snøføre, med gjengen vår i "min" barnehage.

Gjengen er tolv 2 1/2 og 3 åringer, som har vært en fast turgruppe siden tidlig i høst. Da vi startet opp turgruppa i høst, ønsket vi selvfølgelig å legge til rette for at barna raskest mulig skulle oppnå turglede og mestringsglede. Ved å gi barna oversikt og dermed kjenne på å ha kontroll, mente vi at de ville bli trygge på hva det innebærer å gå på tur. Vi ønsket å legge til rette for at de kom til turdagen med gode og glade forventninger.

Vårt faste turprogram

Vi lagde oss en fast turplass, og en fast ”turløype” dit. I høst var det mange av barna som skulle sove etter lunsj, så derfor la vi opp turen til å komme tilbake til avdelingen for å spise lunsj.

Fast ”program” på turen har selvfølgelig vært å gå selve ”turløypa”, og se hva som barna finner interessant på sin vei. De er helt klart hverandres største inspiratorer, og har mer å si for hverandre enn vi voksne kan skilte med å kunne påvirke dem med. Det har vært mye moro å se på på vår vei; som hundebæsj – hvorfor vet vi at det er bæsj etter hunden? – små brune blader, kjempestore brune blader og mange andre spennende saker man kan finne ute i naturen. Her gjelder det samme; barna synes det er mest spennende og interessant å se på de ”tingene” som de jevnaldrende måtte finne og se, ikke det vi voksne viser de…

Jevnaldrendes betydning

Helt siden jeg leste ’De likeverdige’ – Om sosialisering og de jevnaldrendes betydning, av Ivar Frønes (Universitetsforlaget 1998 – ny utgivelse: Gyldendal akademisk forlag 2006) har det fascinert meg hvordan dette med de jevnaldrendes betydning, stemmer med mine observasjoner av barns verden. Se på dagen i dag: helt klart er det viktig at vi voksne er til inspirasjon og er gode rollemodeller, men det er først når ett av de andre barna gjør noe som de andre synes ser morsomt ut, at det virkelig skjer en utvikling og en 'aksjon' hos barna.

Vår lille tur på snøføre

Det skal sies at det er lenge siden våre faste turdager, siden vi har opplevd desember måned med sine juleforberedelser inne og januar måned med sine 15-20 minusgrader ute. Men nå er vi altså i gang igjen. En av guttene uttalte før vi gikk: ”Vi skal ikke gå hele tiden!” ”Neida;” forsikret jeg, ”vi skal gå et sted for å ake!” Forrige tur gikk nemlig til returpunktet for å kaste metallsøppel, og da ble det lite tid til å ake. Vår faste turplass er det for vanskelig å komme til enda, så nå må vi improvisere litt. Det er en del utfordringer med nysnø, glatte under, skare oppå, ujevnt terreng og korte barnebein. Ikke like lett å holde mot og humør oppe, men vi voksne prøver så godt vi kan og oppmuntre barna til at ”dette går bra!”…

Tar etter de andres gjøren og laden

På vei tilbake barnehagen, fra vår lille tur på snøføre, er de barna som tar føringen helt klare på at ”dess større fysiske utfordringer, dess bedre” – dette er noe som barn gjør helt konsekvent, og helt av seg selv. Ikke at de uttaler det selvfølgelig, nei de utfører det! Opp på den høye brøytekanten klatrer de, og nærmest spretter bortover på toppen av denne. Etter følger de aller minste, med de aller korteste beina. De som før på turen ville ha hjelp til å gå i ”løypa”, kavrer seg nå opp helt av seg selv, og stavrer og balanserer seg svært så fornøyd på toppen av brøytekanten. Så moro, og bare blide, små fjes å se! Et helt dagligdags eksempel på at barn inspireres og lærer, først og fremst av hverandre :-)