Alvens pedagogiske fagblogg er ment som et supplement til Alvens egen nettside.

17. juni 2010

Eksplosive barn

(min egen oppsummering av boka)

Ross W. Greene, Pedagogisk Forum 2005.

(ISBN 82-7391-122-5)


Barn preget av problematferd som raseriutbrudd, impulsivitet, svingende humør og verbal og fysisk aggressivitet trenger hjelp. Det skjønner vi alle. Men hvordan skal vi hjelpe for at barnet skal få mest mulig nytte av hjelpen? Hvordan kan foreldre og andre gi barn som trenger det den optimale hjelpen?




I. Ikke-fleksible og eksplosive barn
II. Grunnleggende ferdigheter
III. Voksne som hjelpere – kontra som fiender
IV. Brukervennlig miljø
V. Kurvmodellen


I. Ikke-fleksible barn og eksplosive barn

- også kalt barn med lav frustrasjonstoleranse -

Evne til fleksibilitet og evne til å takle frustrasjoner er ikke en selvfølge hos barn. Vi tar mange ganger for gitt at alle barn er like når det gjelder slike ferdigheter. Denne misforståelsen gjør at mange voksne tror at ikke-fleksible og eksplosive barn ikke vil oppføre seg ordentlig og ikke vil håndtere frustrasjonene sine på en akseptabel måte. Slik forholder det seg altså ikke, i følge Dr. Greene (61).

Hva kan årsaken til være?

- Vanskelig temperament.
- Sviktende eksekutive (utførende) funksjoner.
- Sviktende evne til sosialt samspill.
- Ikke-verbale lærevansker = kan snakke ”godt for seg”, men får problemer når noe skal utføres/vansker fra ord til handling. Har også ofte dårlig forståelse for sosialt samspill.
- Mangelfull sensorisk integrasjon = dårlig evne til å bearbeide og samordne sanseinntrykk.

II. Grunnleggende ferdigheter

Manglende tankemessige og språklige ferdigheter skaper frustrasjoner. Dr. Greene snakker om å gi barnet et kognitivt kart som kan hjelpe det å ta i bruk nye ord og begreper. Det sier seg selv at den som ikke har godt grep på å omsette følelser til ord - via tankene - får problemer når selv ”små” frustrasjoner fører til store ”eksplosjoner”. Disse barna har konstante utfordringer med omgivelsene, men ikke minst med seg selv. Det er slitsomt å oppleve at både en selv og omgivelsene er uforståelige.

Kognitive kart

Et kognitivt kart er et slags mentalt manuskript som kan hjelpe barnet til å tenke klarere og bevare roen i situasjoner som ellers ville fått det til å opptre irrasjonelt eller fått det til å eksplodere (180). Gi barna ord for å uttrykke frustrasjonen; som ”jeg kan ikke snakke om det nå”, ”jeg har det ikke bra”, ”jeg vet ikke hvordan dette kan løses”, ”jeg trenger hjelp” (182).

Tre følelser som det er naturlig for barn å forholde seg til er glad, lei seg, frustrert.

Det er selvfølgelig ikke nok å gi barnet ordene, eller å snakke med det når alt har roet seg. Utfordringen er å veilede/hjelpe barnet til å hente fram ordene i begynnelsen av frustrasjonen.
Det er heller ikke alltid at barnet selv forstår at det er frustrert, slitne, sultne eller lei seg. De voksne må tolke for det ved for eksempel å si: ”nå ser det ut som du ikke har det så bra/greit, er det noe jeg eller noen andre kan gjøre/hjelpe deg med for at du skal få det bedre?”

III. Voksne som hjelpere – kontra som fiender

Mål nummer to: Vi skal kunne tenke klart i frustrerende situasjoner. Mål nummer ett: Vi skal kunne beholde roen slik at vi kan oppnå mål nummer to (46).

Barn reagerer mer positivt på voksne som de ser på som hjelpere enn som fiender. Et ikke-fleksibelt og eksplosivt barn trenger å møte en voksen som beholder roen og oversikten når barnet mister begge deler. For at voksne skal kunne være et ikke-fleksibelt barn sin allierte må en vesentlig holdning på plass: man må legge til side forestillingen om at barnet er umotivert. Man må ha klart for seg at alle mennesker – også de yngste - har et iboende ønske om å være god, om å være et hyggelig og samspillende medmenneske. For noen er det imidlertid, av ulike årsaker, vanskeligere å oppfylle dette enn for andre.

IV. Brukervennlig miljø

Et brukervennligere miljø bør ha gjort verden til et litt lettere sted å leve i for et barn med nedsatt evne til fleksibilitet og frustrasjonstoleranse. Det bør også ha gjort det mulig å lære barnet hvordan det kan tenke når det blir frustrert, og hvordan det kan holde seg tilstrekkelig samlet til å kunne tenke (179).

Et brukervennlig miljø lar hensynet til brukeren gå foran hensynet til den/de (her: de voksne) som skal betjene/legge til rette for brukeren. Det betinger at de voksne har kunnskap om og forstår hvilke utfordringer og vansker brukeren (her: barnet) har. For eksempel er det viktig at de krav og forventninger som barnet møtes med er noenlunde samstemte for alle de voksne som er i kommunikasjon med dette barnet. I barnehagen gjelder disse alle: studenter, vikarer, assistenter, pedagoger, styrer, og voksne på eventuelt andre avdelinger (min anmerkning).

Et brukervennlig miljø innebærer også at de voksne lager seg realistiske forventninger til det ikke-fleksible og eksplosive barnet. (Mer om dette i neste punkt.)

V. Kurvmodellen 

Dr. Greene sier at: Den måten du oppfatter og forstår barnets manglende fleksibilitet og eksplosivitet på, henger til sjuende og sist nøye sammen med hvordan du reagerer på barnets atferd. Dersom du reagerer på barnet ditt med selv å bli lite fleksibel, og i tillegg sint, kommer barnet sannsynligvis til å få utbrudd enda oftere i framtiden (127).

Dr. Greene innfører det han kaller kurvmodellen, og gir oss tre mål som er avgjørende for om vi klarer å hjelpe det eksplosive og ikke-fleksible barnet:

Kurv A. Hold fast ved de voksne som autoritetsfigurer.
Kurv B. Lær ditt barn ferdighetene fleksibilitet og frustrasjonstoleranse - Denne er viktigst!
Kurv C. Vit hva som er ditt barns begrensninger.

Vi kan tenke oss barnets atferd gruppert i disse ulike kurvene som kan si oss noe om hvordan vi bør forholde oss til den gitte atferden.

Kurv A er atferd i kategorien ”dette kan skade andre mennesker, eventuelt gjøre stor materiell skade”: da må vi som voksne gripe inn og stanse utbruddet selv om det kan føre til langvarig sinne hos barnet, fordi det er et sikkerhetsspørsmål. Men – som Dr. Greene påpeker – det er faktisk svært sjelden at dette er aktuelt. Mest sannsynlig er det en annen grunn enn sikkerhet som har forårsaket utbruddet.

Kurv B er ”kurven” hvor vi som oftest skal ”putte atferden oppi”: her er det setningen å finne en løsning kommer inn i bildet. Vår oppgave er å lære barnet til å finne en løsning når noe begynner å bli vanskelig. Da trenger barnet at vi opptrer med vennlighet, forståelse og eventuelt gode forslag til løsning på situasjonen som barnet befinner seg i.
Barnet trenger lang tid til å trene seg på å bli mer fleksibel og mindre eksplosiv, og vi som er voksne må være tålmodige, tålmodige. Trening og samtale bør også foregå i rolige og avslappende stunder (135).

Kurv B handler altså om situasjoner hvor voksne kan hjelpe barnet til å finne en løsning før barnet blir så frustrert at det mister grepet på både situasjonen og seg selv.

Kurv C er type atferd som før var viktig, men som nå bør overses. Det ikke-fleksible og eksplosive barnet har mange begrensninger og derfor er det viktig at vi prioriterer hva det må jobbes med og hva som vi må ”la gå”. Det er ikke urettferdig at dette barnet får andre grenser enn andre barn, da de uansett ikke kan sidestilles i atferd og væremåte for øvrig. Kravene vi som voksne stiller vil alltid være forskjellige til ulike barn, på grunn av deres ulike behov.

Et ikke-fleksibelt og eksplosivt barn trenger voksne som (216):

a) skaffer seg en genuin forståelse av de faktorene som ligger bakom barnets vansker.
b) blir litt forstandigere med tanke på de kravene de stiller barna ovenfor.
c) på forhånd identifiserer de situasjonene som vanligvis og oftest fører til utbrudd.
d) blir flinkere til å registrere når varsellampene lyser for så å handle raskt.
e) ikke legger så mye vekt på (tar personlig) det som skjer når det ”koker over” for barnet.
f) lærer seg å forstå hvordan de selv faktisk kan nøre opp under frustrasjon og utbrudd.
g) skaffer seg et realistisk bilde av hvem barnet er og hva det kan bli.

Avslutning

Dr. Greene har arbeidet med kognitiv atferdpsykologi ved en barnepsykiatriskmedisinsk (Pediatric Psychopharmacology) avdeling ved Massachusetts General Hospital. Han er også assisterende professor i klinisk psykologi ved den psykiatriske avdelingen ved Harvard Medical School.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar