Alvens pedagogiske fagblogg er ment som et supplement til Alvens egen nettside.

10. august 2011

Barns egne uttrykk etter traumatiske opplevelser


Etter 22. juli 2011 og den dagens grusomme hendelser, har medier vært gode på blant annet å gi råd om hvordan samtale med barn om dette. Familie & Medier har en god side, som jeg refererer litt fra:  

La barn forklare

Det er viktig at barna selv også setter ord på det de ser og hører. Hva oppfatter de, og hva tenker de om det som har skjedd? La dem gjerne tegne ting de har sett på nyhetene, eller skrive små brev eller dikt om det de ser og hører. På den måten får barna selv bearbeide sterke inntrykk.



Selv vil jeg fortelle deg tre hverdagshistorier (navnene er fiktive) - om barns egne uttrykk etter traumatiske opplevelser - fra mitt arbeid som sykehuspedagog på en barneavdeling. På barneavdelingen fikk vi nærkontakt med barn, ungdom og voksne i sorg og fortvilelse, men også i glede heldigvis. 

ANDREAS
Andreas på nesten 3 år satt med meg på lekerommet. Vi hadde malestund. Andreas hadde fått et stort, godt maleark. Han og noen andre barn satt dypt konsentrert med pensler og ulike farger de kunne velge i.

Noen av barna fortalte meg hva de ville male, mens andre stengte liksom verden ute og bare ga seg hen til arket, fargene og penselstrøkene, blant annet Andreas. Jeg la merke til at han tok for seg av mørk lilla, svart, mørk blå og noe mørkegrønt. Han så bestemt ut, sikker, hadde liksom ikke behov for å dele det han gjorde.

Jeg tolket fargevalget hans og kroppsspråket hans når han malte, som at han hadde opplevd noe han ikke syntes noe om. Slik som de fleste barn på sykehus opplever; de må være med på vonde undersøkelser, ta ekle medisiner, få sprøyter, ligge når de vil stå opp, stå opp når de vil ligge, vente med å spise når de er sultne, osv. osv. Det er traumatiske, dramatiske og smertefulle opplevelser for små mennesker som ikke forstår hvorfor de må gjøre alt dette. I tillegg kjenner de nok også på at foreldrene er litt engstelige også…

Plutselig la Andreas fra seg penselen og var ferdig! Akkurat da kom mammaen hans. 

Det var godt for mammaer og pappaer å kunne kople litt av – være litt for seg selv den tiden barna deres hadde en god aktivitet eller lekestund sammen med meg – når det hele til tider skjedde så mye traumatisk, dramatisk og smertefullt med barna deres ellers i sykehusoppholdet.

Andreas kikket stolt opp på mammaen sin, da jeg (også stolt) fortalte at han hadde sittet så konsentrert og malt et bilde. Men hun så helt sjokkert ut da hennes ikke fullt tre år gamle sønn viste henne bilde som han hadde malt. Jeg kjente at jeg stusset på ansiktsuttrykket hennes, og så utbrøt hun nesten helt gråtkvalt: ”Men han pleier jo alltid bare å bruke lyse farger; lyseblå, gul og andre slike lyse farger!”

Da fortalte jeg henne hva min tolkning var, og at jeg trodde det var godt for Andreas at han fikk malt disse mørke fargene som nok viste sinnsstemningen han hadde følt på. Men nå var han altså ferdig med malingen, og klar for å leke!

Sånn er barn; ut og inn av vanskelige ting, med leken som en svært god avkopling etter at de har fått gitt uttrykk for det de har inni seg av ulike følelser.


THOMAS
Thomas var fyllt 6 år og skulle begynne på skolen til høsten. Han virket glad og fornøyd da han kom til meg på lekerommet.

Det var ikke alltid jeg visste hva barna feilte, eller hva de hadde opplevd, hvis jeg ikke hadde vært på previsitt om morgenen eller de kom 'uanmeldt'. Noen ganger virket det som foreldrene trodde jeg visste alt, og noen ganger det motsatte. Barnet var hele tiden i sentrum for oss alle, og da gjorde vi uansett det som vi så var best for det; enten det var å snakke/spørre eller la være å snakke/spørre.

Thomas virket altså lett til sinns, vi lekte og spilte spill, og til slutt fant jeg fram tegnesaker til oss. Thomas tegnet et flott helikopter. Jeg ble ganske imponert over tegningen, og spurte om han hadde stått ute på balkongen og sett det.

Rett som det var kom det ambulansehelikopter til landingsplassen utenfor sykehuset, og det var en spennende aktivitet å følge med på for de som var 'innestengt' på avdelingen.

Men neida! Thomas hadde blitt fløyet til sykehuset i ambulansehelikopter han, bare at han hadde vært bevisstløs, så han hadde ikke 'fått det med seg'...

Nå tegnet han den dramatiske opplevelsen for seg selv, og så delte han og jeg den sammen.



SHALA
Shala var litt over 1 år og hadde ligget i sengen sin over en uke, med høy feber. Hun orket ingen ting, og hvert fall ikke å spise. Mammaen hennes hadde vært hos henne døgnet rundt, og var svært sliten. Sykepleierne følte at mammaen måtte få hvile seg litt, og spurte meg om jeg kunne gå inn til henne for å se om hun ville høre på at jeg sang for henne. Jeg tok med gitaren, satte meg på en stol ved sengen hennes, og begynte å spille svakt samtidig som jeg sang en rolig sang. Shala så på meg, og lyttet oppmerksomt.

Jeg stoppet sangen og gitarspillet for å lese kroppsspråket hennes om hun ble sliten og ville ha fred. Da ville hun i så fall ha snudd hodet til siden, med ansiktet bort fra meg, Men hun fortsatte å se oppmerksomt på meg, selv om hun var veldig svak.

Etter noen flere sanger begynte hun å smile! Jeg sluttet ’mens leken var god’, og i det jeg skulle gå ut fra sykerommet kom mammaen tilbake og så at datteren hennes hadde fått et annet glimt i øyet. Etterpå fikk jeg vite at Shala orket å spise litt, for første gang på over en uke.

Selv om barn ikke alltid kan uttrykke seg selv og sine egne følelser, kan de få opplevelsen av å uttrykke seg ved å delta i det som andre uttrykker.



2 kommentarer:

  1. Hei. Sikkert mange sterke opplevelser i en litt spesiell hverdag hvor barna er syke. Du tør å gi av deg selv, og prøve deg fram. Kjempebra! Klem fra Gerd

    SvarSlett
  2. Takk for det Gerd!
    Har ikke tenkt på det du skriver at jeg gir av meg selv, men har helt klart merket at jeg prøver meg fram...
    Begge deler er nok viktig ja, og så får man styrke og krefter til det man trenger :)

    SvarSlett