Alvens pedagogiske fagblogg er ment som et supplement til Alvens egen nettside.

29. oktober 2010

Hvorfor gråter Jeppe?


En barnehageassistents fortelling – apropos pedagogers innlemmelse av assistenter i planleggingen av avdelingens gjøre og laden –



Da jeg begynte som ny i barnehagen var det alltid en gutt som gråt. Uansett hvor jeg var eller hva vi gjorde, hørte jeg at han gråt. ”Hvorfor gråter Jeppe?” lurte jeg, og spurte jeg de andre. ”Nei, han bare gråter han. Har alltid gjort det. Han gråt bestandig da han var på småbarnsavdelingen også.”

Jeg tenkte at det måtte da være en grunn for at han gråter? Barn gråter da ikke alltid uten grunn?

Jeg begynte å observere litt for meg selv, og da jeg hadde fulgt med ham litt kunne jeg snakke med ham når jeg så at det ikke hadde skjedd noen store ting som det var ”nødvendig” å gråte for. Jeg sa det til ham: ”Nå skal vi gå tur. Det trenger du ikke gråte for. Vi skal gå sammen. Du kan gå sammen med meg. Det går bra. Dette klarer du fint!”

Jeg fortsatte å ”passe ham opp” så å si. Jeg passet på å snakke med ham om hva som skjedde, hva vi skulle gjøre og hva han kunne gjøre hvis han ble sliten og slike ting. For eksempel tilbød jeg at han kunne sitte på fanget og hvile seg hos meg når vi kom tilbake fra tur.

Etter en stund med dette, jeg husker ikke helt hvor lang tid det tok, så begynte alle å merke at Jeppe gråt mindre. Det hendte rett som det var at han lo og virket fornøyd, noe som de ansatte ikke hadde opplevd med han før.

Styreren har lagt merke til at Jeppe har forandret seg. Nå er han som de andre barna. Ja, det hender selvfølgelig at han gråter og blir litt fort motløs, men når vi forklarer for ham at nå er det sånn eller slik, så godtar han det og så stopper han å gråte.


Denne solskinnshistorien fikk jeg fortalt av en barnehageassistent, og jeg tror ikke den er enestående, men den er uvurderlig for lille Jeppe! Denne assistenten gjorde noe som alle vi voksne er ment å skulle gjøre: vise empati overfor barn. Og empati - har jeg lært - handler ikke bare om kjenne medfølelse, men å vise (= handle ut i fra) medfølelse.