Engstelige barn og uvitende voksne...

Det var i den sårbare 9 års alderen, og hvor jeg var spesielt redd for uvær og ulykker. På radio og i aviser (jeg ble skånet for nyheter på tv), hørte og så jeg at sterk vind og storm rundt omkring i landet blåste av mange hus tak, eller skadet husene på andre måter.
Dette opplevde jeg som veldig skremmende. En dag klarte jeg ikke å ”bære” dette alene lenger, så jeg sa det til moren min.

For noen høres det sikkert rart ut at jeg ventet med å fortelle om det som jeg var redd for, men jeg skulle være stor og flink og klare ting selv. Da går man ikke og ”sipper” til
moren sin for alt mulig! Men denne gangen ble det for mye for meg, så jeg følte nok behov for at en voksen sa noen trøstende ord om å passe på meg, og slike ting. Imidlertid var det ikke slik jeg ble møtt…

Det eneste jeg fikk høre var: ”Puh! Det er da ikke noe å være redd for!” Så fikk jeg et blikk som var litt undrende; som om hun trodde jeg ikke virkelig mente at jeg var redd. Jeg husker jeg tenkte: ”Kan du ikke holde litt rundt meg og si at du vil passe på meg? Kan du ikke gi meg en klem eller en klapp på kinnet? Kan du ikke gi meg noen trøstende ord om ikke annet?” Jeg undret meg over at ”jeg som er barn vet hvordan du som er voksen skal være, men du vet det ikke selv!”…

Dette er ikke for å henge ut moren min. Jeg tror det er en veldig vanlig måte å reagere på, spesielt når man tenker at barna er blitt ”store”! Selv om voksne ikke synes at ting er farlig, dumt eller vanskelig, kan det allikevel være fryktelig og uoverstigelig for et barn. Barns uttrykk må aldri undervurderes! Voksne må se etter barns kroppslige kommunikasjon, tone seg inn på deres ”sending”. Det er en øvelse av flere årsaker; det kan nemlig føre til at man som voksen må ta inn over seg noe man helst vil unngå, eller bruke tid på noe man synes er ”unødvendig”.

For at barn skal føle seg anerkjent er det viktig at voksne toner seg inn, leser barnets ansikts- og kroppsuttrykk, og slik blir i stand til å dele barnets følelser. Barn blir ikke mindre redde av at voksne ”blåser av” deres engstelse, de trenger å bli møtt med respekt for sine følelser. Barn trenger å bli tatt på alvor, for å oppleve seg anerkjent og kjenne seg trygg på å bli ivaretatt.

Nå ble ikke min redsel for uvær og spesielt vindvær noe som tok overhånd, men eksempelvis var jeg urasjonelt redd for vindvær helt til jeg var nærmere 30 år. 

Det sier jo noe om hvor viktig det er hva voksne møter barns ”normale redsel” med.