Doktorgrad i gråt og omsorg i barnehagen

Da jeg gikk på Høgskolen i Vestfold, førskolelærerutdanningen, fikk vi ved noen anledninger høre Else Foss snakke om etikk og makt. Hun la inn over oss alvoret ved å være en voksen omsorgsperson overfor barn.
Det ligger mye makt i det å være voksen med ansvar for barn. Denne makten må ivaretas med stor ydmykhet. Det skal så lite til for at helt "vanlige" væremåter blir til maktmisbruk, spesielt overfor barn.

Nå har Else Foss tatt en doktorgrad i 'Gråt og omsorg i barnehagen' og om ”Den omsorgsfulle væremåte. En studie av voksnes væremåte i forhold til barn i barnehagen." Og via en feltstudie av gråt påvises det hva som faktisk fremmer og hemmer barns livsmuligheter i barnehagen.

 Jeg referer:

Studiens overordnede funn tar utgangspunkt i de meget få observasjonene hvor voksne oppførte seg på en negativ måte overfor gråtende barn. Å ignorere barnegråt ved å unnlate å se, høre og berøre barna, omtales i avhandlingen som omsorgssvik – selve motsatsen til den omsorgsfulle væremåte.

Og videre:

Ignorerte barn som gråter, kan miste troen på at de blir verdsatt. De bivånende barna tar inn at det ikke er lov å gråte f.eks. i barnehagens samlingsstund. Slik vil barn som er vitne til og offer for omsorgsløs oppdragelse, utsettes for det Foss kaller ”svart oppdragelse”.

Blant noen pedagoger finnes det en - for meg skremmende - tanke om at barn som gråter skal ignoreres, slik at de herdes, eller slik at de blir kjent med at de ikke kan få viljen sin til enhver tid, eller hva det er... Selv på småbarnsavdeling er det pedagoger som har en slik "pedagogikk".
Jeg håper Else Foss sin doktoravhandling kommer inn i førskoleutdannelsen med tyngde. Det hun står for og det hun har studert blir bare mer og mer viktig i "ekspertsamfunnet" vårt.

Else Foss konkluderer med at:

Omsorg er en etisk og moralsk oppgave. Etisk sett handler det om at den livsnødvendige omsorgen er en fundamental fordring. Moralsk sett handler det om at det er svært viktig at den omsorgsansvarlige påser at egen væremåte er omsorgsfremmende og viser aktelse for barns liv.

La oss håpe at alle pedagoger ønsker å opptre profesjonelt som gode og bevisste omsorgsgivere, og ikke av gammel og innlært "vane" som; dette-måtte-jeg-finne-meg-i-da-jeg-var-liten typen pedagogikk, slik at alle barn får det de har krav på: ivaretakelse av sine behov og til et liv med god selvhevdelse.